hits

Brutalt ærlig!

  • 11.11.2017 kl.09:31

Herregud som jeg gruet meg til å poste innlegget i går. Det handlet ikke bare om å være ærlige med dere, men mest av alt om å være ærlig med meg selv. Det å skrive det ned svart på hvitt, var min måte å akseptere og erkjenne at jeg sliter. Men også en måte å jobbe meg igjennom det jeg sliter med. Moren min har alltid sagt til meg at det nytter ikke å gå rundt grøten. Ting man er redd for, gruer seg til eller følelser man helst ikke vil føle på må man jobbe seg igjennom og man kan ikke ta snarveien forbi. Tar du snarveien, tror du at du kommer deg videre, men egentlig står du bare på stedet hvil. Dette er en lærdom jeg tar med meg inn i mye og som har gjort meg mer modig og hjulpet meg i situasjoner jeg helst vil unngå, men som jeg bare må stå i. Det er en god lærdom å tenke på og som jeg støtter meg litt på akkurat nå. Jeg vet hvordan jeg skal håndtere og ta tak i dette. 

Dette har jo påvirket bloggingen min også. Jeg elsker å skrive og for meg er det nesten terapi og få skrevet ned noen tanker, eller meninger jeg har. Jeg synes det er befriende å få satt ord på ting og så synes jeg det er godt å kunne dele det med andre. Bli kjent med og snakke med andre som kanskje mener det samme, eller er i samme situasjon. Gjennom mange blogginnlegg har jeg fått motivasjon og selvtillit gjennom hyggelige kommentarer og støtte. Men nå i det siste har jeg ikke turt å dele hvordan jeg virkelig har det og da føler jeg at det jeg skriver nesten blir å lyve. Jeg har skrevet positive innlegg en etter en, men det er jo ikke sant. Jeg sitter jo med klumpen i magen, mens tårene triller. Den fantastiske morgenen jeg skrev om er jo ikke fantastisk i det hele tatt. Jeg satt jo alene på kjøkkenet med tårer og snør over alt. Da datt jeg helt ut, jeg blogget ikke for meg selv lenger og motivasjonen forsvant totalt. 

Nå skal jeg være ærlig fremover. Jeg skal skrive det akkurat slik det er, så får de som kanskje ikke orker å lese et tungt innlegg eller ønsker lese om min hverdag sånn som den er, bare la være. Jeg må skrive for meg selv og ikke det andre ønsker å lese. Jeg må være brutalt ærlig ellers funker det ikke for meg.

  • 11.11.2017 kl.09:31
  • Tanker
  • 1 kommentar
  • Akkurat nå!

    • 11.11.2017 kl.09:25

    Føler jeg for å være ærlig! Jeg sliter med ryggplager og smerter. Jeg sliter så mye at jeg nå er delvis sykemeldt fra jobben min i fiskedisken. I tillegg til fysiske smerter føler jeg meg helt tom og utmattet. Jeg føler ikke det er noe å hente noe sted og det gjør meg egentlig ganske redd. Depresjon er et ord som dukker opp, men jeg kjenner at jeg ikke helt har lyst til å tro på det. Det er liksom noe ved det ordet som føles så fjernt, samtidig som jeg kjenner at jeg ikke har det helt bra og føler jeg ikke er der jeg vil være. Jeg mangler overskudd og energi til det meste og jeg føler meg demotivert, urolig og bekymret. 

    Jeg vet man kan ha dårlige perioder, men når jeg kjenner etter så har jeg hatt det sånn som dette veldig lenge. Jeg tror bare at jeg ikke har orket å ta stilling til det og nå blir jeg på en måte tvunget til det. Jeg klarer ikke lenger late som at alt er positiv og flott. Fasaden jeg har satt opp for meg selv faller sammen og jeg blir mer og mer klar over at jeg faktisk sliter. Opp i det hele er det godt at jeg slipper å ta på meg et falskt smil, men samtidig så må jeg gjennom ting jeg synes er vanskelig. Det er nå sånn at det nytter ikke å gå rundt grøten når det kommer til følelser, de er der til man har bearbeidet og akseptert dem. 

    Det er heldigvis ikke sånn at jeg ikke har noe glede i livet, for det har jeg masse av. Å våknet til lille William som alltid er blid og få tilbringe tid sammen med han kan få meg til å glemme litt der og da. Det bobler over av kjærlighet og jeg klarer å rette fokuset mitt på å bare være mamma. Det er noe med mammarollen som gjør meg sterk og som får meg til å se positiv på ting. Hvordan kan jeg la være når jeg får være mamma til verdens beste gutt. 

    Jeg får heldigvis hjelp og føler jeg har fått satt i gang gode tiltak både fysiske og psykisk. Selv hvor nede jeg enn er eller føler meg så forsvinner aldri håpet og troen på at det til slutt skal bli bra. Og uansett hvor lite det håpet er, så føler jeg at det kan ta meg langt på vei. Jeg er stolt av den jeg er til tross for skavanker og psykiske utfordringer. Jeg er stolt av at jeg tør å innrømme at ikke alt er bra, at jeg tør å la fasaden falle. Jeg er stolt av den mammaen jeg er og stolt av lille William som gir så mye bare ved å være seg selv. Jeg ser lyst på livet, selv om jeg må stå i litt tunge tider akkurat nå. 

  • 11.11.2017 kl.09:25
  • Tanker
  • 3 kommentarer
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no