Verdens fineste overraskelse!

  • 23.03.2017 kl.21:59

Jeg husker den morgenen i desember 2015. Da underbevisstheten min ga meg den første beskjeden. En veldig varm, positiv og deilig følelse. Jeg har aldri følt noe lignende tidligere og ikke siden. Det var som om kroppen allerede visste noe jeg selv ikke hadde sett for meg.





Jeg husker jeg våknet og det første jeg tenke var "Jeg må kjøpe en graviditetstest" Mensen hadde enda ikke dukket opp og så langt over tiden hadde jeg aldri gått før. Jeg ville ikke helt innse det, for vi brukte jo prevensjon. Og selv om den kanskje ikke hadde fungert som den skulle, så skal det jo klaffe ganske greit for å bli gravid. Allikevel fant jeg meg selv kjøpe en graviditetstest, litt smånervøs og ute av meg selv. Det kunne jo ikke stemme! Eller? 

Vel hjemme satt en spent Martin og ventet. Jeg hadde jo luftet tankene mine og fortalt han at jeg hadde tenkt til å ta en test. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle avsløre graviditeten for han på en morsom og kreativ måte, men jeg orket ikke ta testen alene. Dette måtte vi begge ta del i. Med testen i hus, var det ingen grunn til å vente. Testen ble tatt og nedtellingen ble satt på 3 minutt, 3 veldig laaaange minutter. 



Da tiden var ute, så vi på testen og der lyste det opp en strek. Testen ble kastet og jeg falt ganske raskt til ro med tanken på at jeg ikke var gravid. Vi hadde jo ikke tenkt til å prøve før etter bryllupet uansett. Men Martin som den luringen han er, eller den smarte luringen i dette tilfelle, måtte se på testen en gang til" Odaaaa, det er en svak strek til her og på pakken står det at en sterk og en svak strek betyr at du er gravid" Nei for noe tull tenkte jeg, men ganske raskt etterpå stod jeg der og sammenlignet bildet på pakken med resultatet mitt. Joda i følge den var jeg gravid. 

Først blir jeg sjokkert og tror absolutt ikke på testen! Jeg må ute å kjøpe ny og nærmest løper av gårde til butikken. Den nye testen viser det samme! En sterk og en svak strek. Men selv ikke da er jeg overbevist. Jeg må få tak i en clearblue hvor det står "gravid" eller ikke "ikke gravid" og ikke noen uklar strek. Jeg setter snuten mot apoteket. Det kan ikke ha vært noen tvil hva som gikk gjennom hodet mitt der jeg stod, svett, stresset og med 4 graviditetstester. 




Hjemme igjen ble testen tatt og vi ble enig om at det var Martin som skulle se, etter de velkjente tre minuttene. Ordene "du er gravid Oda ,og du er 2-3 uker på vei" er fortsatt noe jeg husker som om det var i går. Hvor glad, sjokkert og redd jeg ble på en og samme tid. Martin var i taket av lykke, mens jeg begynte å tenke praktisk. Skal vi utsette bryllupet? Hvordan blir det med jobb? hvor tungt kan jeg løfte?, hvordan søker jeg permisjon? Masse spørsmål og masse følelser. Jeg skulle bli mamma, vi skulle bli foreldre. Tanken var veldig fjern, men også veldig kjærkommen. Det tok vel og merke litt tid før jeg landet, men det var aldri noen tvil om at det var verdens fineste overraskelse. 

  • 23.03.2017 kl.21:59
  • Tanker
  • 10 kommentarer
  • Hvem tror du at du er?

    • 21.03.2017 kl.19:30

    Jeg tror jeg er hun litt sjenerte som er det stikk motsatte bare du blir kjent med henne. Jeg tror jeg er hun som en gang var redd for å ta plass, men nå biter fra seg der det trengs. Jeg tror jeg er hun som elsker familien sin helt ut i fingertuppene og gjør alt for dem. Jeg tror jeg er hun som ikke alltid er fornøyd med seg selv, men allikevel går med hevet hode ut døren. Jeg tror jeg er hun som noen ganger kan sette litt for høye krav til seg selv og derfor faller litt ekstra hardt om det ikke går som planlagt. 


    Jeg tror jeg er hun som fort kan bli sint, men aldri langsint. Jeg tror jeg er hun som har evnen til å forstå andre og faktisk lytte. Jeg tror jeg er hun som har flere muligheter rundt seg enn hun tror. Jeg tror jeg er hun som kan nå drømmene sine, bare hun jobber strukturert og målrettet. Jeg tror jeg er hun som kan nå langt om hun bare vill. Jeg tror jeg er hun som kan få det til.

    Jeg vet ikke hva det kommer av, men jeg har fått et sterkt behov for at noe skal skje. At jeg ikke bare skal tenke på det jeg har lyst til å gjøre, men faktiske gjøre det. Realisere noe av det som surrer rundt i hodet på meg. Jeg føler jeg har mye å gi, og begynner faktisk å tro på at jeg kan klare å nå målene jeg har satt meg. Jeg føler at jeg har fått et lite spark bak på en måte. Ikke vet jeg hvor denne drivkraften kommer fra, men den er hjertelig velkommen for å si det sånn. Den er med på holde meg opp på så mange ting. Om jeg har vondt på jobben, en dårlig morgen, eller går rundt meg selv fordi jeg er så trøtt og sliten. 




    Jeg har litt lyst til å gi æren for den litt mer positive tankegangen min og drivkraften, til rollen som mamma. Fordi det å bli mamma har gjort meg sterkere og lært meg hva som er verdt å legge energi i og ikke. Hvilke kamper som er viktige og riktige å ta, og hvilke kamper jeg ikke får noe ut av. Samtidig har jeg litt lyst til å rose meg selv også. Rose den jeg var før jeg ble gravid, for at jeg har jobbet meg meg selv og nå tillater meg å tro på at jeg kan. At jeg nå er i ferd meg å komme meg ut av mine egne begrensninger. Jeg er rett og slett litt stolt av meg selv. Hva fremtiden vil bringe vet jeg ikke helt, men jeg gleder meg og det kan jeg komme langt med.

    Jeg tror jeg er hun som skal ta imot det som kommer med et åpent sinn. Hvem tror du at du er?

  • 21.03.2017 kl.19:30
  • Tanker
  • 16 kommentarer
  • Akkurat den samme!

    • 20.03.2017 kl.17:24

    Jeg trodde kanskje at jeg skulle føle meg mer voksen etter at jeg fikk barn, men det kan jeg si med en gang at jeg ikke gjør. Jeg har kanskje mer ansvarsfølelse, men utover det er jeg akkurat den samme. Like barnslig, like smart, like morsom og like rar. Jeg er meg selv, men med et morsinstinkt i tillegg.



    Jeg har de samme interessene, er like glad i å drikke kaffe med venninner, shoppe, reise og dra på fest nå og da. Selv om kanskje forholdet mitt til alkohol og tålmodigheten min har endret seg til det bedre, føler jeg egentlig at jeg ikke har forandret meg noe særlig.

    Jeg skal ærlig innrømme at før jeg selv ble mor, så hadde jeg forventninger til hvordan en mamma skulle være og ikke være. At når man ble mor, så kunne man ikke gå i visse klær lenger for eksempel. Fordi man måtte fremstå som voksen og ansvarlig. Korte kjoler og utringninger skulle ut og en "voksen" stil skulle inn. Nå skjønner jeg ikke hvor disse tankene kom fra, eller hvorfor  jeg følte at jeg måtte forandre meg fordi jeg ble mamma. Hvorfor skal jeg plutselig slutte å gå kledd slik jeg ønsker fordi jeg har fått et barn? gjør det meg til en dårligere mor å gå i korte kjoler?




    Jeg er fortsatt ung og hvis jeg vil dra på fest, William er plassert på et trygt sted og det er greit for alle parter, ser jeg ikke problemet med å gjøre det. Allikevel så kan jeg kjenne på den følelsen av at som mamma så skal jeg jo ikke på fest. Det forventes jo at jeg skal være sammen med William hele tiden. Jeg hadde jo de forventningene selv. Men en ting er sikkert og det er at behovene man hadde før man fikk barn, er så og si akkurat de samme etterpå. Jeg vil fortsatt ha min dose fest og moro, shopping og champagne. 


    Selv om man får barn og kanskje noen i samfunnet mener at man burde bli kjedelig og "pliktoppfyllende" så forandrer man ikke personlighet og da heller ikke behovene sine. Man lærer seg selvfølgelig å prioritere annerledes, for man kan ikke leve akkurat som før. Og den ubeskrivelig kjærligheten man føler for barnet sitt, sørger for at behovene til barnet alltid kommer først. Hvis William noen gang i fremtiden skulle uttrykke at han er misfornøyd med at mamma og pappa drar på fest, så kommer det absolutt ikke til å være noe vi tar lett på. Men hvis det er greit, så må det da være lov. Til syvende og sist så er man akkurat den samme!

  • 20.03.2017 kl.17:24
  • Tanker
  • 9 kommentarer
  • Godt å komme hjem!

    • 13.03.2017 kl.13:59

    God dag fine dere! Håper dere har en strålende dag og koser dere så langt.



    Hvis det er noe jeg la merke til forrige uke, så var det hvor fantastisk det var å komme hjem etter endt arbeidsdag. Hjem til William, Martin og søte overlykkelig Luna. Hun er den første jeg møter i døren og hun hopper på meg av glede. Hun gir seg ikke før jeg løfter henne opp og hun får gitt meg et klissete velkomstkyss, da roer hun seg kanskje litt. De som har hund skjønner nok hva jeg prater om^^ Deretter er det inn til en smilende William og Martin. Det er deilig å komme hjem altså!

    Enda bedre er det når Martin har middagen klar. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke var så flink på den fronten når jeg var ute i permisjon, men jeg var flink i andre ting, så jeg vil si at jeg er unnskyldt. Det synes i hvertfall jeg^^ Uansett så får "hjemme" en helt annen betydning nå som jeg er tilbake i jobb. Det er ikke lenger bare et sted jeg oppholder meg store deler av dagen, men et sted jeg slapper av og lader opp til neste arbeidsdag og da sammen med familien min. Den lille tiden jeg er hjemme i forhold til da jeg var ute i permisjon settes så stor pris på og nytes til det full. 



    Jeg merker også at helgene blir enda mer hellige om det er mulig. I hvertfall søndager hvor vi har som plan å gjøre minst mulig. Det smaker litt ekstra godt å sove lenger, spise en lang frokost, dasse rundt i joggebukse og en av Martin sine T skjorter, når jeg har hatt en lang arbeidsuke. Det er også utrolig deilig å få litt mer en bare kvelden sammen med familien min. Lykke!

    Det å få en ordentlig helgefølelsen er også noe jeg har savnet og nå som jeg hadde fri i går kjente jeg virkelig på hvorfor jeg har savnet det. Det ble litt som å få noe man har gledet seg til lenge. Det var rett og slett så deilig etter en slitsom lørdag. Jeg vet at jeg bare har vært i jobb i en uke og at jeg kanskje burde vært fokusert på hvor fint det er å være tilbake i jobb, men helg er og forblir helg uansett. Digg!



    Det er i hvertfall ingen tvil om at jeg er hjemmekjær og om mulig, enda mer nå som jeg må oppholde meg åtte timer på arbeidsplassen. Men det er nå sånn, at det rett og slett er god å komme hjem. 

    Kontakt // oda_davidsen@hotmail.com

  • 13.03.2017 kl.13:59
  • Tanker
  • 14 kommentarer
  • Tøffere enn jeg trodde!

    • 11.03.2017 kl.20:59

    Jeg vil begynne med å takke dere for alle de gode kommentarene på forrige innlegg. Det er virkelig motiverende å vite at dere tror på meg og jeg setter utrolig stor pris på det. Dere er så gode 

    Jeg vil også beklage for at gårsdagens blogginnlegg uteble, men noen ganger blir det rett slett for lite tid og jeg må nesten prioritere det å være mamma fremfor alt annet. Men i dag er jeg tilbake:)



    Det har vært mye tøffere å reise fra William på morgenen enn jeg hadde trodd. Å vite at jeg skal være på jobb og borte fra han i åtte timer vet jeg ikke helt om jeg liker. Jeg føler jeg forlater han på en måte. Så det er en del glede og en del vemod, når jeg trasker ut døren på vei til en ny arbeidsdag. Glede fordi jeg kjenner at jeg har godt av å komme meg ut og vemod fordi jeg må la lille William være igjen hjemme. 

    Det er ikke lett, når hverdagen man har blitt så vandt til forandres. Jeg ser han mindre og det er ikke helt enkelt å akseptere, men samtidig er det litt godt å savne han også. Det er godt å glede seg til å komme hjem og mosekose gutten min. Glede meg til å se smilet hans, når jeg kommer inn døren og glede meg til alle de morsomme ablegøyene han kan finne på . Jeg klarer vel egentlig ikke helt bestemme meg for hva jeg synes. 





    Det er ingen tvil om at hodet mitt har godt av å ikke være på alerten hele tiden og få litt "voksen" tid på jobben. Men den lille klumpen med savn i magen skriker etter oppmerksomhet flere ganger om dagen. Den blir mindre og mindre for hver dag som går heldigvis, men jeg må si at dette har vært en tyngre start enn antatt, når det kommer til dette.

    Jeg hadde sett for meg at det skulle bli litt deilig, og litt deilig er det jo, men bare de første timene. Etter en stund kjenner jeg at jeg godt kunne tenke meg å reise  hjem til han. Jeg vet jeg sikkert ikke er alene, og dette er bare noe jeg må igjennom, men det er fortsatt en tilvenningssak. Jeg må venne meg til at jeg ikke får se han like mye  i løpet av en dag som jeg har gjort og ønsker. Men jeg får fokusere på å bruke den lille tiden jeg har med han godt, så går det nok bra. Det er bare litt tungt nå i starten.

    Kontakt // oda_davidsen@hotmail.com

  • 11.03.2017 kl.20:59
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • Skal jeg tørre å følge drømmen min?

    • 09.03.2017 kl.22:58



    Skal jeg tørre å følge drømmen mine, eller skal jeg forbli i det trygge og stabile? Jeg har jo mine drømmer og det verste er jo at det ikke er helt uoppnåelig heller. Jeg må bare være villig til å bruke penger, for å tjene penger og jeg må være villig til å legge inn mye jobb. Jeg må være forberedt på å måtte snu på krona i startfasen og ikke ha den stabile økonomien jeg har i dag. Jeg må også være forberedt på at det ikke går som jeg hadde tenkt og at jeg må legge drømmen på hylla. 

    Jeg har nemlig en liten grunder spire i meg som egentlig har lyst til å blomstre. Men på grunn av frykt for det ustabile, så forblir denne spiren bare værende akkurat det, en spire. Jeg har lyst til å starte for meg selv og bli min egen sjef. Jeg vil styre min egen hverdag hvor jeg har mulighet til å jobbe hjemme, samtidig ute i butikk. Jeg har nemlig lyst til å sette min lille cupcakes bedrift ute i livet. Jeg elsker å bake og mener selv at jeg har potensiale til å bli en ganske god cupcakesbaker og jeg har masse kreative ideer på lager. Jeg tror også at jeg har potensiale til å drive en bedrift med litt hjelp vel og merke. Jeg tror også at jeg kan bli en god leder for mine ansatte fordi jeg bryr meg og vet at hvis man gir så får man. 

    Det er bare det å hoppe ut i det da. Tørre å ta en sjanse og gjøre det man faktisk vil. I tillegg må jeg finne noen som er villig til å satse sammen med meg og som er innforstått med at en bedrift i startfasen ikke er den mest forutsigbare. Jeg må finne noe som er like engasjert som meg, hvor pengene ikke står i fokus, men å gi kundene våre det de vil ha til en rimelig pris. Jeg har så lyst til å få det til, men akkurat nå virker det så fjernt og skummelt. 





    Jeg har ingen planer om å slutte i den jobben jeg har, for jeg trives veldig godt. Men jeg har så smått begynt å innse at i det lange løp, er kanskje ikke jobb i en fiskedisk det rette for meg og kroppen min. Derfor har jeg begynt å smake på tanken om å realisere det jeg virkelig har lyst til, og som jeg i løpet av dette året borte fra jobb,har blitt mer og mer nysgjerrig på. Jeg har til og med lagt meg en plan, jeg må bare finne mot til å begynne. Noen som har noen gode råd? Noe som selv har startet for seg selv og har erfaring ang det? 

    Jeg er spent på om jeg kommer til å tørre å ta steget. Jeg tror kanskje jeg skal klare det til slutt, men akkurat nå må jeg fokusere på jobben jeg er i. Jeg må fokusere på å komme 100% tilbake og få kroppen til å samarbeide. Men jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer, om det dukker opp en ny cupcakesbutikk i Oslo eller ikke. Hva tror du?:)

    Kontakt // oda_davidsen@hotmail.com

  • 09.03.2017 kl.22:58
  • Tanker
  • 16 kommentarer
  • Happy!

    • 07.03.2017 kl.20:57


     

    God kveld flotte dere!

    Det å returnere til jobb, gikk over all forventning, så man kan si at jeg har det ganske bra akkurat nå. Alt jeg gruet meg til er satt til side og jeg er virkelig glad for at det gikk bra. Det var så deilig å kjenne at alt jeg kunne før jeg ble gravid fortsatt var der. Og ikke minst ble jeg så godt tatt i mot og alle virket oppriktig glad for å se meg igjen. Da kan man jo ikke annet enn å være happy!

    Men det er rart hvordan det er. Jeg har vært borte nå i et år, allikevel føltes det ut som om jeg aldri hadde vært borte. Jeg var ganske stresset i dag morges, men med en gang jeg stod i uniformen min kjente jeg den selvsikker delen av meg bruse frem og jeg visste at det kom til å gå bra. Den følelsen har jeg savnet og det var litt godt å få kontakt med den delen av meg selv igjen. Jeg sier ikke at jeg er så sinnsykt flink, men jeg kan jobben min og det gjør meg veldig trygg på meg selv. 



    Jeg er klar og motivert til å fortsette, selv om det betyr smerter nå i starten. Jeg er forberedt på at jeg må legge igjen en innsats for at den positive opplevelsen jeg hadde i dag skal fortsette. Selv om kanskje ikke yrket jeg har valgt er helt ideelt for kroppen min, så er det, det som er jobben min nå. Da får jeg gjøre det beste ut av det, frem til jeg mener det er rette tidspunkt å prøve meg på noe annet. 

    Selv om dagen i dag var vellykket så vet jeg at det kan komme dager, eller uker som er mindre positive. Men jeg tenker at jeg ikke skal fokusere så mye på dem, men at jeg akkurat nå, er så lykkelig over at første dag på jobb ble bedre enn jeg hadde trodde. Så får jeg heller ta den tøffe tiden når, eller hvis den kommer.



    Denne dagen har vært en av de bedre på lenge. Ikke misforstå! Det å ha få vært hjemme med William har vært noe av det beste som har skjedd meg, men det å endelig kunne gi slipp på den klumpen som har pumpet ut masse spørsmål og usikkerhet angående rygg og jobb, er også veldig deilig. Jeg føler jeg har fått masse energi og denne energien skal jeg ikke bare bruke på jobb, men i rollen som mor også. Jeg ser lyst på fremtiden!:D

    Nå skal jeg hoppe i dusjen, brette noen klær og så er det leggetid her i huset. Ha en fantastisk tirsdagskveld videre!:)

    PS: Siden jeg har begynt å jobbe, har jeg bare tid til et innlegg om dagen. Jeg har skrevet to før, men fant ut at jeg vil heller fokusere på et godt innlegg av kvalitet i stede for to halvveis gjennomførte poster. Jeg kommer heller ikke til å kunne svare på kommentarer så raskt som jeg har gjort, med de vil bli svart på og da i løpet av kvelden. Jeg er så takknemlig for at dere klikker dere inn her, finner det jeg skriver interessant og deler erfaringer. Dere er fine ! <3

    Kontakt: oda_davidsen@hotmail.com

  • 07.03.2017 kl.20:57
  • Tanker
  • 8 kommentarer
  • blandede følelser

    • 06.03.2017 kl.17:35



    God ettermiddag kjære dere!

    Jeg har veldig blandede følelser for morgendagen. En del av meg gleder seg litt til å komme i gang igjen og ha noe fast å forholde seg til, mens en annen del vil helst forbli trygg innenfor husets fire vegger. En del av meg føler at jeg trenger å komme meg inn i en form for rutine igjen. En annen del orker ikke å ta stilling til spørsmålet jeg har stilt meg selv en stund nå. Går dette bra?

    For de av dere som ikke vet det, skal jeg tilbake i jobb etter mammaperm i morgen. På grunn av min skjeve rygg, så vet jeg ikke helt hva jeg tenker om det. Jeg jobber i fiskedisk og det innbærer mye løft og fysisk arbeid. Jeg er motivert til å prøve og gir meg ikke så lett,men jeg kjenner meg selv. Går det ikke slik som jeg ønsker med en gang, blir jeg fort frustrert og lei meg. Jeg orker nemlig ikke ha en arbeidsdag, hvor jeg er avhengig av å ta smertestillende for i det hele tatt å holde ut. Jeg ønsker å komme hjem til familien min med energi, ikke som et sur og grinete tomt skall fordi jeg har vondt. 

    Jeg er fult klar over at jeg må tåle smerte de første ukene og det får så være. Det er mer hvis smertene blir vedvarende som bekymrer meg. Hva gjør jeg da? Jeg aner faktisk ikke, og det skremmer meg. Heldigvis har jeg gode kollegaer som vil mitt beste og hjelper meg så godt de kan, men desto mer får jeg dårlig samvittighet også. Jeg ønsker jo å gi 100% ,når jeg først er på jobb, og når jeg ikke klarer det så går det utover disse menneskene. 



    Jeg vet jeg høres pessimistisk ut, men sannheten er at jeg bare er redd. Redd for å bli skuffet over meg selv, eller at jeg blir satt i en situasjon som jeg føler jeg verken orker eller har tid til å forholde meg til. Jeg vil egentlig at det skal være slik det var før jeg ble gravid og jeg krysser virkelig fingrene for det. Jeg har også lyst til å sette opp et treningsprogram hvor fokuset er på rygg, og som passer inn i hverdagen som mamma. Dette har jeg skjønt at jeg skal få hjelp til, da min kunnskap om trening er lik null. Jeg satser på at det går bra, samtidig forbereder meg på det motsatte. Da faller jeg kanskje ikke så hardt om jeg skulle falle. 

    Facebook: HER // Instagram: HER // Kontakt: oda_davidsen@hotmail.com

  • 06.03.2017 kl.17:35
  • Tanker
  • 14 kommentarer
  • Klar for fest!

    • 04.03.2017 kl.11:09



    Eller det må seriøs rydding til før vi er helt klare, men vi nærmer oss:D Før jeg går videre vil jeg takke for fine og motiverende kommentarer på forrige innlegg. Ikke minst for gode råd, noe som tas i mot med åpne armer. Vi har som sagt ikke hatt et sukkerfritt kosthold før, så litt veiledning er ikke å forakte. Jeg tror vi skal få det til med motivasjon i hverandre og litt kunnskap etterhvert. Det blir bra!

    I dag skal jeg jo feire bursdagen min, selv om det ikke er før på tirsdag. Da blir jeg 27 år og det slo meg her om dagen at jeg alltid har sett på 27 som veldig voksent, men at når jeg står her så kjenner meg ikke igjen i mine egne forventninger. Altså, jeg anser meg som voksen, men jeg så for meg at jeg skulle føle meg  annerledes på en måte nå som jeg er nærmere 30 enn 20. Enda mer voksen på en måte. Er det flere som tenker sånn, eller er det bare meg?

    Jeg skal absolutt ikke klage, for det å føle seg ung er jo ikke feil og jeg vet jo at man fortsatt er ung som 27 åring. Men jeg husker jo at jeg synes  de som gikk på ungdomsskolen var skrekkelig store, da jeg selv gikk på barneskolen. Det er vel litt sånn jeg har følt det i forhold til de tre siste årene før 30. Men det skal være sagt at jeg aldri har gruet meg til å bli eldere, heller tvert i mot. 



    Gjennom 20 årene har jeg satt pris på det å bli et år mer, får mer erfaring, og ikke minst føle meg tryggere på meg selv. Jeg står vel igjen med en følelse av at jeg har funnet meg selv de siste årene og derfor så ser jeg veldig positiv på de neste. Jeg gleder meg til å se hva årene fremover vil bringe og jeg tror det er enda mer erfaring og kanskje en enda sterkere utgave av meg selv. Jeg har nemlig ikke alltid vært like selvsikker og det å slippe noe av det, er grunnen til at jeg heller tar fremtiden i mot i stede for å tenke på fortiden. Jeg har jo selvfølgelig kjempe gode minner fra mine yngre år, men jeg vil heller investere i tiden fremover, enn å ønske meg tilbake til et godt minne. 

    Jeg er kanskje ekstra positiv til tiden i møte fordi jeg har en helt ny hverdag. Det å bli mamma gir jo mye av det dagligdagse livet en helt nye mening og mye av det jeg gjør, gjør jeg jo for at William skal ha det han trenger og ha det bra. Det å gå på jobb handler ikke lenger om å ha penger til fest, moro og shopping, men til bleier, grøt,leker og det man behøver til et lite barn. Jeg sier ikke at livet før jeg fikk barn ikke hadde noen mening, jeg sier bare at det livet jeg har nå har en ny en ,og jeg elsker det.



    Jeg tror året som 27 åring blir supert og jeg gleder meg til å se hva det vil bringe. Kanskje jeg finner mot til å følge drømmene min, hva nå det er. Jeg er ikke helt sikker, men det finner jeg ut av.

    Ha en strålende lørdag alle sammen og kos dere!

    #bursdag #lørdag #weekend #blogg #tanker #mamma

    Facebook: HER // Instagram: HER // Kontakt: oda_davidsen@hotmail.com

  • 04.03.2017 kl.11:09
  • Tanker
  • 27 kommentarer
  • Jeg savner det egentlig ikke!

    • 02.03.2017 kl.16:52


    God ettermiddag flotte dere! 

    Da var det torsdag igjen og ikke lenge til helg! Jeg gleder meg veldig til helgen for da skal jeg feire bursdagen min! Wohoo! Feirer den vel og merke noen dager før min virkelig bursdag (7mars), men sånn må det nesten være når man skal ut i arbeidslivet igjen, og man ikke kan feste når man vil^^ Kan jo egentlig ikke det uansett, men dere skjønner hva jeg mener. Jeg ser uansett frem til helgens festligheter, da det faktisk er to år siden vi hadde fest her hjemme. 

    Jeg savner egentlig ikke muligheten til å dra på fest når det passer meg. Jeg er fornøyd med hvordan livet mitt er nå og føler egentlig at jeg har festet fra meg. Ikke misforstå, jeg synes fortsatt det er morsomt å slå ut håret en gang i blant. Men jeg sitter ikke hjemme og er misunnelig når jeg får tonnevis med partysnaps. Jeg synes heller det bare er morsomt å få en oppdatering på hva vennene mine driver med. På den måten er jeg med, selv om jeg egentlig ikke er det. 



    Jeg har alltid vært hjemmekjær og selv om en tur på byen i mine yngre år var å foretrekke, i stedet for å sitte hjemme en lørdagskveld, så synes jeg at det kunne være deilig det også. Eller, når man faktisk begynte å bli skikkelig fyllesjuk dagen derpå^^ for det var en tid det virket som om man kunne drikke så mye man ville og så var formen like fin dagen etter. Noen som kjenner seg igjen?

    Nå i dag så er alkohol forbeholdt fest eller sammenkomster for min del. Det er sjeldent jeg nyter alkohol, når det bare er meg og Martin. Noen tenker kanskje at det er kjedelig og ikke unne seg noe som helst, men for meg er det den mest naturlige ting. Det er heller ikke det at jeg føler at jeg ikke kan, men det frister ikke rett og slett. 

    Hva er ditt forhold til alkohol?

    #hverdag #tanker #blogg #mamma #torsdag

    Facebook: HER // Instagram: HER // Føleg meg: HER // Kontakt: oda_davidsen@hotmail.com

  • 02.03.2017 kl.16:52
  • Tanker
  • 6 kommentarer
  • Det er klart jeg blir frustrert!

    • 01.03.2017 kl.20:22

    Jeg skriver som regel om hvor fantastisk mammalivet er, for det er det. Det å ha barn er virkelig en gave i seg selv og gir meg så mye. Jeg stortrives i rollen som mamma. Men selv om jeg elsker jobben min som mor, så er det klart at jeg blir frustrert noen ganger.



    Når William er grinete og verken, mat, søvn, lek eller nærhet ser ut til å hjelpe, så kjenner jeg jo litt på det. Jeg kan plutselig føle meg utilstrekkelig og nesten bli litt lei meg. Det er jo min oppgave å sørge for at han har det bra og så får jeg det ikke helt til. Det er ingen god følelse!

    Jeg vet jo at jeg ikke er alene om å ha det sånn noen ganger. Jeg vet at det er noe alle går igjennom og at noen ganger så er det bare sånn. Noen ganger er jeg sikker på at William ikke vet hva han selv vil heller, og da får jeg bare gjøre det beste ut av det. Jeg må bare stole på at jeg er bra nok i "jobben" min, men med lite søvn og et speilbildet som ser ut som et takras noen ganger, er ikke det alltid like lett. 


    Sånn generelt føler jeg meg som en god mor, det er bare dager og situasjoner som setter det litt på prøve noen ganger. Men det er vel lov til å ikke alltid være på topp? Jeg er i hvertfall ikke den beste utgaven av meg selv til enhver tid. Jeg prøver å være flink og tror at jeg stort sett er det, men noen ganger kaster jeg inn håndkle å driter i å følge boka. Da er jeg så frustrert at det eneste som teller er at William blir fornøyd. " greit så kan du få leke med mobiltelefonen" "greit så trenger du ikke legge deg, selv om det egentlig er natta for lenge siden" 

    Heldigvis så er det ikke sånn hver dag. Stort sett er han blid som en sol, så noe må jo jeg og Martin gjøre riktig. Det er faktisk veldig sjelden at han er grinete, så det kan jo være at det er den uvante situasjonen som gjør at jeg ikke føler meg tilstrekkelig i situasjonen. Men en ting er sikkert og det er at jeg er uendelig, ubeskrivelig glad i han uansett hvor frustrert jeg måtte bli

    #tanker #mamma #barn #familie #onsdag #blogg

    Facebook: HER // Instagram: HER // Følg meg: HER // Kontakt: oda_davidsen@hotmail.com
     

     

  • 01.03.2017 kl.20:22
  • Tanker
  • 6 kommentarer
  • Det er lov å være litt negativ

    • 28.02.2017 kl.18:16



    Noe av det verste jeg vet,  er å høre "det hjelper ikke å tenke negativt" som om det å tenke positivt er løsningen på alt. Som om det å tenke positivt kan ta bort en dyp sorg, en depresjon eller klumpen i magen. Jeg vet jeg høres forferdelig negativ ut, og foretrekker egentlig selv å tenke lyse tanker. Men det er visse ting, eller situasjoner i livet man bare må stå i. Da hjelper det ikke å lete frem det lille gode, men man må tørre å kjenne på det som ikke er så godt, og jobbe seg igjennom det. 

    Ikke misforstå! Har du ingen grunn til å gjemme deg under en mørk sky, så mener jeg at man kan ta seg sammen og kanskje prøvd å finne lyset i tunnelen. Men er det noe i livet som er vanskelig, vondt eller går dypere enn en dårlig dag, så er det da lov å være litt negativ. Hvis vi skal gå rundt og være så hinsides positiv hele tiden, så fortrenger vi kanskje følelser som trenger å bearbeides. Følelser som senere kommer frem på overflaten i form av en eksplosjon. Mennesker vi er glad i må tåle urimelig oppførsel fordi vi skal gå rundt å "smile" hele tiden. 





    Er du et menneske som ser lyst på livet uansett hva, så er du heldig. Har du ingen mørke tanker, så være så positiv som du bare vil. Ingenting er bedre en positivitet og jeg selv opplever å få masse energi rundt mennesker som ser det gode i alt. Men er det noe under overflaten som gnager, eller som stikker dypere enn den kjipe følelsen man har på mandagsmorgen, så la deg kjenne på det. Ikke sett på et smil, eller en uekte fasade. Ikke være positiv fordi andre vil eller mener at du skal være det. Når du velger å være positiv, så skal det være fordi du vil det. For ingenting er vakrere en et ekte smil fordi innsiden også smiler. 

    #meninger #tanker #mamma #blogg

    Facebook: HER // Instagram: HER // Kontakt: oda_davidsen@hotmail.com

     

  • 28.02.2017 kl.18:16
  • Tanker
  • 4 kommentarer
  • Jeg ønsker meg en stor familie!

    • 27.02.2017 kl.19:54

    Jeg har alltid sett for meg en familie bestående av meg, Martin, våre to barn og Luna. Det siste barnet kommer vel og merke ikke før om noen år, men det er slik jeg har sett for meg familielivet. To barn og that's it! Men nå som jeg har hatt William i et halvt år, har tanken om en enda større familie vokst på meg. 



    Jeg elsker nemlig å være mamma! Jeg vet jeg ikke er alene om det, men jeg føler at det er det jeg har lyst til å gjøre i livet. Være mamma og kone, ikke så veldig mye mer. Jeg har ikke behov for å være på toppen på en arbeidsplass, eller reise verden rundt. Jeg har ikke behov for å finne meg selv, eller gjøre noe annerledes en sånn det er akkurat nå. Jeg føler jeg har funnet min greie! Jeg vil ha en stor familie!

    Bare fordi jeg føler familielivet er min ting her i livet, så mener jeg ikke at jeg kommer til å sitte hjemme med 4 barn, en hund, flere tonn med klesvask og arbeidsoppgaver. Jeg vil ta med meg familien på tur og oppleve verden sammen med dem. Jeg vil gjøre det alle andre gjør, bare med en stor familie i tillegg og jeg håper virkelig ønsket mitt blir til en realitet en dag. 



    Nå vet jeg jo ikke hva Martin tenker om dette og så må det jo passe. Vi kan ikke få barn, bare fordi vi, eller jeg ønsker oss det, vi skal jo ta vare på dem også. Det er viktig at vi har tid til en stor familie og at alle føler seg sett og hørt. Jeg ønsker meg en stor familie, men ikke til enhver pris. Men hvis jeg står i den posisjonen at det å ha fire barn passer en dag, så hvorfor ikke? 

    #mandag #familie #storfamilie #mamma #ønske #tanker #blogg

    Facebook: HER // Instagram: HER // Kontakt: oda_davidsen@hotmail.com

     

  • 27.02.2017 kl.19:54
  • Tanker
  • 6 kommentarer
  • Det er ikke lett, men jeg skal prøve

    • 21.02.2017 kl.17:18



    Jeg skal ikke lyve. Det å akseptere kroppen min etter fødselen har ikke vært lett og jeg har enda et stykke å gå. Selv om de rundt meg sier at jeg  ser sunn ut, så klarer jeg ikke helt å tro på det. Jeg vet ikke om det er fordi det er uvant og ikke være den jeg var før graviditeten, eller om det er den litt lav selvtillit til tider. Men en ting er sikkert, og det er at jeg ikke er 100% fornøyd. Jeg har vel og merke dager jeg kan se meg i speilet og føle meg fresh og bra. Mens andre dager har jeg bare lyst til å returnere til soverommet og gjemme meg under dyna. Det lar seg jo ikke gjøre, for verden går videre og jeg må nesten være med. Jeg må også ta meg av William, så noen dager må jeg ta på meg smilet og dytte de negative tankene vekk. 

    William er jo fantastisk nydelig, så han skal ha mye av æren for at de dagene som starter dårlig ganske raskt blir gode. Jeg er så heldig som har han og det er det jeg prøver å fokusere på, når tankene om min egen kropp dukker opp. Kroppen min har båret fram verdens fineste gutt, så kanskje ikke kroppen min er så verst. Kanskje den egentlig bare er et bevis på hvor sterke jeg kan være og hvor heldig jeg er som kan bære frem et barn. Jeg burde kanskje ikke være så redd for de kroppslige forandringene, men lære meg å bli glad i den jeg er nå, og ikke tenke så mye på hvordan jeg så ut før. Det er ikke lett, men jeg skal prøve. 



    Jeg tenker også at som mor må jeg uttrykke for William at man skal være glad i den man er. Være stolt av seg selv og takknemlig for det man har. Ikke tenke så mye på utsiden, men heller fokusere på innsiden. Men samtidig vil jeg at han skal vite at verken mamma, eller generelt verden er perfekt. Derfor vil jeg heller ikke late som at jeg føler noen jeg ikke føler, uansett om det handler om kroppen min, eller andre ting jeg synes er vanskelig i livet. Jeg vil heller være ærlig, men samtidig gå frem som et godt eksempel på hvordan man kan være sterk og takle ting som er ikke er like enkelt. Jeg aner ikke om jeg får det til, men det skal ikke stå på innsatsen. Jeg skal gjøre så godt jeg kan, for William og eventuelt fremtidige søsken!  

    #mamma #kropp #tanker #blogg

    Foto: www.miatasasen.com

    Facebook: odadavidsen.blogg.no

    Instagram: odadnygaard

  • 21.02.2017 kl.17:18
  • Tanker
  • 18 kommentarer
  • Å som jeg kommer til å savne dette!

    • 13.02.2017 kl.18:45


    Hvis det er noe jeg komme til å savne, når jeg begynner å jobbe, så er det tiden tidlig på morgenen sammen med William. Når jeg sitter med en god kopp kaffe i morgenkåpa, og observere William leke og skravle for seg selv på babygymen. Det er noe med akkurat den tiden på døgnet. Det er som at alt står stille, og jeg klarer å finne roen i en ellers hektisk hverdag. Jeg klarer å nyte tiden uten å tenke på alt jeg skal gjøre. Jeg vet ikke om det er fordi William er i sitt beste humør, eller om jeg liker å se det bli lyst ute, eller om det er begge deler. Men det er ingen tvil om at jeg setter pris på sånne morgener.


    KAFFE OM MORGENEN 


    Jeg vurderer nesten å sette av en halvtime ekstra på morgenen, når jeg begynner å jobbe igjen. Bare for holde på den fine stunden. Det er nå ikke sikker William står opp så tidlig som jeg må opp,når jeg er tilbake i arbeidslivet, men det går greit med bare meg, kaffekoppen og lyset også. selv om William akkurat nå har en stor del i at jeg koser meg sånn. 

    Jeg kommer til å savne å ha masse tid med han, men jeg blir vel vandt til et liv kombinert med åtte timer jobb og Williamkos på kvelden etterhvert også. Men jeg skal ikke lyve å si at det blir enkelt. 

  • 13.02.2017 kl.18:45
  • Tanker
  • 6 kommentarer
  • Det var jo ingenting å være redd for!

    • 08.02.2017 kl.17:55



    På mandag var jeg hos gynekologen for første gang. Og tenk at jeg gruet meg mer til å gå til gynekologen, enn jeg gruet meg til å føde. Det henger ikke sammen, men det var jo sånn. Jeg sier var, for det viste seg jo å ikke være skummelt i det hele tatt. Skjønner ikke hva jeg stresset med, for det var verken vondt eller ubehagelig. Jeg fikk satt inn en kobberspiral og tatt en celleprøve. 

    Jeg vet jo at jeg ikke skal Google alt mulig, men jeg gjorde jo selvfølgelig det før jeg skulle dit. Da leste jeg om kvinner som snakket om smerter en uke etter innsett av spiral og et voldsomt ubehag under celleprøven. Jeg ble ikke akkurat motivert, men visste jo at dette måtte jeg bare igjennom. Jeg fullførte og kan med tanke på min egen opplevelse si, at de kvinnene jeg leste om må ha vært veldig uheldige. 

    Jeg vet at det er mange som vegrer seg for å ta en celleprøve, eller for å gå til gynekologen generelt. Jeg har vært en av dem, og det er grunnen til at jeg ikke har gjort det før nå. Nå er jeg snart 27 og man skal begynne å teste seg fra 25 års alder. Det er forferdelig dårlig fra min side å vente så lenge. Så jeg oppfordrer virkelig alle til å sjekke seg. Tenkt så mange som kommer unna med kun en liten operasjon fordi de sjekket seg i tide.



    Så er det noe med å ta vare på seg selv også. Vi jenter er flinke til å ordne vipper, håret, negler og alt som er på utsiden, men det er enda viktigere å ta vare på det som er på innsiden. Lange negler og vippe extensions, har veldig liten verdi om du går rundt med alvorlige celleforandringer. Jeg sier ikke at man skal slutte å gjøre det som får en til å føle seg bra, men ikke glem det som virkelig teller, eller skyv det fremover fordi man vegrer seg. Ta det fra en som gruet seg veldig, men fant ut at det ikke var noe å grue seg til i det hele tatt. 

  • 08.02.2017 kl.17:55
  • Tanker
  • 10 kommentarer
  • Gravid igjen?

    • 06.02.2017 kl.18:30

    Ja, men ikke helt enda. Jeg har noen ting jeg vil gjennomføre først og så må kroppen hvile. Etter et tungt svangerskap, så er det ikke bare noe jeg hopper ut i sånn uten videre. At vi vil ha nr 2, er det ikke noen tvil om, og at det ikke blir om så altfor lenge, har vi bestemt oss for. Det blir ikke om et, men kanskje to år. Da har jeg nok fått tid til å få alt på plass av utdannelse og hodet er mest sannsynlig innstilt og forberedt på enda en liten en. 

    Det er rart hvordan man kan gå igjennom ni måneder med bekkenløsning og smerte. Allikevel så er det, det positive som står sterkest i minne. Til tross for at jeg på slutten, måtte sitte i rullestol til tider, så er det de små sparkene til William jeg husker best. Når jeg stod i det trodde jeg aldri at jeg skulle savne det å være gravid, men nå har jeg fått et litt annet syn på det. Nå ser jeg gravide kvinner over alt ,og eggstokkene roper egentlig at de er klare når jeg er. Denne gangen skal jeg vel og merke gjør tiltak som gjør at nestemann blir litt mer planlagt^^ 


    DA LILLE WILLIAM BARE VAR EN KUL PÅ MAGEN 

    Det er kanskje ikke så rart at mye av det vonde fra fødselen og under graviditeten blir halvveis glemt. Hvis ikke, hadde det ikke vært mange av oss her på jorden. Selv om jeg hadde en fødsel med serierier, og egentlig ingen hvilepauser før jeg fikk epidural, så gjør jeg det gladelig igjen. Jeg savner egentlig fødselen min på en merkelig måte. Jeg ble så godt ivaretatt av verdens nydeligste jordmor på Ullevål sykehus, og både mamma og Martin var fantastiske støttespillere.  Det jeg savner mest er spenningen like før William kom til verden og gleden da han kom. Det var som julaften ganger tusen. 

    Jeg kunne egentlig tenke meg flere barn enn to, for jeg trives virkelig i rollen som mamma. Jeg har mestret mye i livet, men det å bli mamma er virkelig noe jeg er stolt av fra topp til tå og enda lenger. Jeg har heller ikke verdens største familie og ønsker meg en stor og god gjeng som kan samles og ha det hyggelig sammen. Det blir ikke mer moro en man lager selv, eller hva man sier^^ Dette er vel og merke en stund inn fremtiden, men det er da alltid lov å drømme.

    Ha en fantastisk mandagskveld alle sammen! 

    #gravid #barn #familie #tanker 

    Foto: www.miatasasen.com

    Instagram: odadnygaard

  • 06.02.2017 kl.18:30
  • Tanker
  • 1 kommentar
  • bryllupet del 2

    • 05.02.2017 kl.14:00



    Bedre sent enn aldri! Her kommer del to av den store dagen. For de av dere som ikke har lest del 1, kan dere gjøre det HER.

    Det sies at regn i brudesløret betyr lykke og regn i brudesløret fikk jeg. I det vi hadde gått ut av kirka åpnet himmelen seg og det kunne virke som om noen der opp mente vi trengte et fossefall med lykke. Det var et faktum, jeg og Martin var gjennomvåte. Mamma kom som en reddende engel med bilen, så jeg kunne sitte der til brudebildene var på plass. Når det hele hadde roet seg var vi på vei til Årvoll gård hvor festen skulle fortsette. 





    På gården ble gjestene møtt med en velkomstdrink og en goodiebag. Jeg og svigermor hadde holdt på til langt utpå natt, for å få de ferdig noen dager tidligere. Så at de ble tatt godt i mot kjentes godt. I dem kunne gjestene finne en liten eplemost fra Ringi om man var tørst, et engangskamera, godteri og et hyggelig kompliment. Siden vi skulle ta bryllupsbilder før maten, var det greit at gjestene hadde noe å underholde seg med. 

    Bryllupsbildene ble tatt av mine kjære bestevenninne Mia. Jeg vet at hun er flink, men hver gang vi har hatt en photoshoot, eller da hun sendte resultatet fra bryllupsdagen, så slår det meg virkelig hvor dyktig hun er. Hun får fem stjerner hos meg. 



    Da vi satte oss til bords og talene skulle holdes, ble jeg overveldet. Tenk så fin denne dagene hadde blitt, tenkt at vi hadde giftet oss, og tenk at alle disse menneskene kom for å feire oss. Ikke snakk om alle som hadde jobbet dagene før for at denne dagen skulle bli perfekt. Jeg husker talene som ufattelig gode, morsomme og følsomme. Jeg hadde så mye følelser i kroppen, at jeg slet med å sortere dem. Jeg var glad, takknemlig, super fornøyd ,og overrasket over hvor stort dette egentlig var. Så jeg gikk nok litt inn i meg selv, og jeg husker at reaksjonen kom flere dager senere.

    Selv om jeg etterhvert hadde en del smerter så kan jeg ikke huske at det påvirket med på noen annen måte enn at jeg kanskje ikke kunne danse så mye. Men det ble en slags "brudevals", bare ikke av den tradisjonelle typen. Med krykker og Martin ved min side danset vi rolig og nære, og drømmen om å danse i bryllupet ble innfridd allikevel . Jeg husker dette var litt godt, da jeg allerede hadde gitt slipp på mye annet. 



    Dagen hadde blitt mer en jeg forventet og det å se alle som hjalp til, fikk meg til å tenke på hvor mange gode mennesker vi har rundt oss. Jeg husker spesielt når venninnene mine skulle rydde av bordene, hvordan de danset inn og ut av kjøkkenet. Jeg som på det tidspunktet satt i en sofa og slappet av, synes dette showet var ufattelig morsomt. Det er så deilig å vite at jeg har sånne venninner. 

    Jeg er overrasket over hvor lenge jeg holdt ut og hadde egentlig trodd at jeg skulle kaste inn håndkle mye tidligere. Jeg er utrolig glad for at jeg klarte å være med på festen så lenge som jeg gjorde, for det var virkelig en fin dag, og det hadde vært synd om jeg gikk glipp av noe. Selv om jeg måtte holde meg unna alkohol og til tider festen, så følte jeg ikke at jeg manglet noe. For meg var alt perfekt. 



    klokken halv to, var det slutt for min del og vi vendte snuten mot hotellet. Der kunne jeg legge meg i badekaret, og klappe meg selv på skulderen for god innsats. Jeg satt igjen med en følelse av at dette hadde vi virkelig fått til. Jeg var så stolt, men samtidig utslitt, så jeg sovnet nesten i det gigantiske skumbadet Martin hadde lagt i stand til meg. Det ble et par glass med noe godt  i ( min var uten alkohol vel og merke) før vi rett og slett la oss. Jeg sov som en stein, og kunne våkne til solskinn og en enorm mestringsfølelse.

    Jeg kommer til å ha denne dagen i minne for resten av mitt liv. Jeg ville ikke ha forandret på noe og det er egentlig en ganske deilig tanke å ha. Vi jobbet hardt med hjelp fra nære og kjære ,og resultatet er jeg forferdelig stolt av. Om vi noen gang har lyst til å fornye ekteskapsløfte, så gjør jeg det gladelig igjen!

    Ha en fin søndag:)

    #bryllup #sommer #kjærlighet #bryllupsbilder #gravid #fest #familie

    Foto: www.miatasasen.com

    Instagram: odadnygaard

     

  • 05.02.2017 kl.14:00
  • Tanker
  • 6 kommentarer
  • Ingen dans på roser

    • 01.02.2017 kl.10:05



    Hvis det er en ting jeg har lært, så er det at livet ikke alltid er en dans på roser. Det er konstant oppturer og nedturer i både store og små format. Det er tunge tider, lettere tider, og perioder hvor ting bare er. Det er år med mye innhold, og år hvor alt går i dass, eller ingenting skjer. Det er ikke noe som blir gitt gratis og det meste må jobbes for. Men når man har jobbet hardt for noe, om det er en masteroppgave, eller lykke i livet, så er målstreken og premien ekstra deilig å nå.

    Som med alt annet, er parforholdet noe man må jobbe for og med. Det er ikke sånn at den dagen jeg og Martin giftet oss, så forventet jeg at alt skulle være fint og at vi skulle sveve på en rosa sky for evig og alltid. Nei, det er virkelig ikke sånn at alle perioder er like lette. Jeg velger å sammenligne mitt eget ekteskap med en potteplante, om det går an. Høres rart ut, men det beskriver egentlig jobben man må legge i den man skal dele resten av livet med, og generelt alle relasjoner i livet som man ønsker å opprettholde. 

    En potteplante overlever ikke uten pleie, uten det så dør den. Den har perioder hvor den blomstrer og perioder hvor den ligger i dvale. Noen deler av tiden liker den seg i sollys, andre ganger vil den hvile i skyggen. Og de døde blomstene på knipes vekk, slik at nye friske knopper kan titte frem. Det å være i et parforhold kan ikke sammenlignes helt, men det er jo perioder som er gode og noen som ikke er fult så gode. Det er tider man er fornøyd med rutinelivet, og noen ganger må man gjøre noe helt annet. Man må heller ikke dvele for mye på ting man har kranglet om, eller diskutert tidligere. Man må gi slipp, slik at man kan fokusere på det nye og spennende man skal gjøre sammen. Man må rett og slett jobb litt for å få det godt og gevinsten til slutt er et bra og stabilt liv sammen.



    Jeg er absolutt ingen ekspert og jeg er ganske sikker på at alle forhold er like forskjellige som vi er mennesker på jorden. Det er sikkert masse som fungerer for meg og Martin, som ikke ville ha fungert for noen andre, og omvendt. Men jeg mener at det er noen ting som er felles for alle, og det er det at forholdet trenger pleie og masse, masse kjærlighet. Uten det så visner "potteplanten" og når "potteplanten" først har visnet, så er det vanskelig å redde den. 

  • 01.02.2017 kl.10:05
  • Tanker
  • 4 kommentarer
  • Jeg er ikke redd!

    • 30.01.2017 kl.18:42



    Den romantiske kvelden på lørdag ble vellykket. 10 retter med fantastisk mat og god service var noe jeg og Martin virkelig satte pris på. Vi er jo veldig glad i, og interessert i mat, så Statholdergaarden var midt i blinken for oss. Hver rett så ut som et kunstverk og jeg lot meg fascinere av hva man faktisk kan gjøre med mat. Det som var enda mer spennende var hvordan noe så enkelt, kan smake så godt. Vi var så fornøyd med kvelden at Martin bestilte bord til bursdagen min med en gang. Gleder meg allerede!

     

    Snart blir jeg 27 og jeg kjenner at jeg nærmer meg 30 med faretruende fart. Ikke at jeg gruer meg til å bli 30, men tiden går jo så fort. Føles ikke så lenge siden jeg var 20 og hadde mine glansdager ut på byen. Neida, jeg føler vel egentlig ikke det, men tanken på at jeg allerede er mye nærmere 30 enn 20, er en litt rar tanke. Det er en god tanke også, for jeg er ikke redd for å bli eldre, jeg synes bare det er spennende. Hva venter rundt neste sving? hva bringer dette året og neste med seg? Hva skal jeg få oppleve? Ja det er mange spørsmål, og for å få svar på dem må jeg leve livet. Vet mange er fokusert på å beholde et ungt utseende, og å holde seg ung generelt. Men kan ikke si at jeg ser for meg at jeg kommer til å gå gjennom ill og vann for det. Jeg skal selvfølgelig aldri si aldri. Jeg vet jo faktisk ikke hva jeg kommer til å føle, når jeg står der med mine første kroppslige forandringer forårsaket av alder, men enn så lenge tar jeg i mot hver nye bursdag med et smil. Jeg er enda ung, men er like greit å prøve å legge inn en god tankegang allerede. 



    Når det gjelder bursdagen min, så har jeg store planer. Ikke sånn veldig store planer, men i hvert fall en ide om at jeg skal feire dagen. I fjor lå jeg på sofaen, gravid med bekkenløsning, så da orket jeg ingen fest. Men i år har jeg litt lyst til å gjøre stas på meg selv. Blir ikke noe annet enn en tradisjonell hjemmefest, men fest er gøy, så det ser jeg frem til. Dessuten er det en fin anledning til å samle kjente og kjære.

    Hva tenker dere om å bli eldre?

  • 30.01.2017 kl.18:42
  • Tanker
  • 2 kommentarer
  • Jeg angrer!

    • 29.01.2017 kl.14:00

    Jeg angrer på noe jeg skrev i et innlegg for litt siden. Hvor jeg skriver at jeg har bestilt meg kjøretime og at jeg håper jeg ikke blir en av de som må ta 100 kjøretimer før jeg består. Dere kan lese innlegget HER om dere ønsker å lese det. Det er ikke en big deal, men etter at jeg har kommet godt i gang med kjøretimene, så har jeg fått en litt annen tankegang. En tanke gang jeg tror det er viktig å ha ovenfor veldig mye. En tankegang som kan spare en for mye stress og følelsen av å være mislykket. Man må ikke være først, eller best!


    Foto: Martin Nygaard

    Denne tanken slo meg i her om dagen under en av kjøretimene mine, da kjørelæreren min spurte om jeg følte meg klar for å kjøre ut i trafikken. Til nå har vi trent og varmet opp på en parkeringsplass. Jeg kjente først at hele kroppen spente seg og dette egentlig ikke var noe jeg hadde så veldig lyst til. Jeg var redd, men følte samtidig at jeg måtte ta meg sammen og hoppe ut i det for ikke føle meg dårlig og dum. Da sier kjørelæreren noe som får meg til tenke på det helt annerledes. "Det er lov å si nei Oda, vi har ingen hastverk. Dessuten er det viktig at dette blir en positiv opplevelse og at vi ikke stuper i det for tidlig" Jeg klarte å legge fra meg følelsen av at jeg måtte og begynte å kjenne på at jeg hadde lyst. Jeg var motivert, og det var fordi jeg så smått hadde begynt å gi slipp på følelsen av at jeg måtte kjøre perfekt første gangen. Jeg skulle jo i utganspunktet fremstå som best og ikke være feig for å slippe å føle at jeg var en som fikk ut fingeren sist. Tankene om at alle de andre eleven han har, sikkert hadde klarte og turte dette lenge før meg, ble lagt til siden og jeg klarte det! Helt uten problemer!


    Foto: Martin Nygaard

    Jeg angrer på det jeg skrev, for det har ingenting å si om man tar 8 eller 100 kjøretimer. Om man er best eller sist. Det handler om veien dit og at man lærer mest mulig og ikke minst blir trygg på seg selv. Dette gjelder ikke bare det å kjøre bil, men på andre områder også. Jeg tror jeg skal ta med meg noe av det jeg lærte videre, og da blir kanskje ikke fremtidige mål, så skumle å se i mot. 

    Føler dere  noen ganger at dere må være først, eller best?

  • 29.01.2017 kl.14:00
  • Tanker
  • 3 kommentarer
  • Jeg gruer meg noe enormt!

    • 26.01.2017 kl.18:00

    Hei til dere!  

    Torsdag allerede! Dagene går unna når man har permisjon og hendene fulle. Det er deilig å ha noe å gjøre selvfølgelig, men noen ganger føler jeg at uka er over før den i det hele tatt har begynt. Jeg har som regel lagt små planer om hva jeg skal få gjort før ukas ende, men sånn som dagene flyr unna er det mer en halvparten som står igjen, når mandagen kommer. Men, men! Sånn er det bare^^




    Tiden går utrolig fort, og det er ikke lenge igjen til jeg står i uniformen min, tilbake på jobb. Jeg kjenner at det skal bli litt deilig, men også rart. Etter å ha vært borte over et år, så føles det litt som om jeg begynner på nytt. Det føles nesten som om jeg skal starte i ny jobb, bortsett fra at det ikke er like skummelt. Jeg jobber i fiskedisk, så det er en del kunnskap og praktiske ting jeg må kunne. Kunnskapen sitter greit heldigvis , men jeg er spent på hvordan filetering og andre praktiske oppgaver vil gå. Det tar nok ikke altfor lang tid før alt er inne i det, men jeg kjenner det litt i magen allikevel. 


    Fagprøven og forberedelsene til den er jo noe som også nærmer seg med stormskritt. Jeg gruer meg noe enormt! Samtidig er jeg motivert og tror nok at det skal gå bra. Jeg har flotte og flinke kollegaer som hjelper meg, så jeg skal klare å nå målet mitt. Innen året er om, skal jeg ha fiskehandler påskrevet på uniformen min. Det blir mye jobb, men verdt det til slutt. 

  • 26.01.2017 kl.18:00
  • Tanker
  • 8 kommentarer
  • Du skal ikke få ødelegge dagen min!

    • 24.01.2017 kl.17:30

    Du skal ikke få ødelegge dagen min! Ikke du som snakker før du vet, du som ikke kan behandle folk med respekt, du som sier din mening, men nekter å høre på andre, du som oppfører deg alt annet enn en voksen, du som gjør meg så oppgitt, skuffa og forbannet.



    Det er utrolig hvordan noen mennesker tillater seg å snakke til andre. Det er utrolig hvordan disse menneskene setter seg fast i tankene og livnærer seg på alt det positive. Jeg kjenner at jeg blir sint, sint fordi jeg lar dem ødelegge dagen min og sint fordi jeg ikke tør å si ifra. Hvorfor skal noens dårlig dag eller holdning påvirke meg og hvordan jeg har det? Og ikke minst  de rundt meg? 

    Jeg lar sjeldent sure, ukjente mennesker bry meg og som regel klarer jeg å riste av meg negativiteten deres ganske fort. Men i går var det noe som klamret seg fast og jeg satt igjen med en følelse jeg ikke kjenner på så ofte. Misnøye!

    Jeg ønsker ikke å gå for dypt inn på saken av hensyn til de involverte, men jeg kan si så mye som at min familie og meg ble snakket til på en måte ingen skal finne seg i. Behandlet dårlig og med null respekt av en som kaller seg leder på en arbeidsplass. Jeg er lei meg fordi min familie har lagt igjen mye tid og innsats på dette stede, men belønnes med umoden oppførsel. Sånn skal det ikke være.



    Sånne mennesker trenger å høre det, spesielt når de jobber på et sted hvor det kommer menneske med alle slags etniske bakgrunner, erfaringer og liv. Det er ikke alle der som takler en slik måte å bli pratet til og håper virkelig ikke at andre har måttet oppleve denne lederen sånn. 

    Jeg kjenner det er godt å få det ut, godt å få satt ord på det. For meg kan kanskje dette sette en strek og jeg kan fokusere på noe annet en handlingen til et enkelt menneske. Men jeg håper denne lederen tenker seg om i ettertid og behandler mennesker fremover på en litt mer voksen og hyggelig måte. 

    Ha en fantastisk tirsdagskveld og kose dere masse! Og ikke la noen tråkke på dere eller behandle dere på en dårlig måte. Dere er verdt så mye mer!

  • 24.01.2017 kl.17:30
  • Tanker
  • 11 kommentarer
  • Tar jeg den kanskje for langt?

    • 23.01.2017 kl.19:00



    Jeg er veldig opptatt av at William skal ha det bra, og det er jo ganske naturlig med tanke på at jeg er mammaen hans. Jeg gjør alt jeg kan for å gi han det han trenger og ønsker, men noen ganger tar jeg den kanskje for langt? 

     

    Jeg føler nemlig at det er min oppgave å sørge for at han aldri kjeder seg. Jeg skal alltid være morsom, og ha oppmerksomheten på han. Selvfølgelig skal jeg passe på han og ta vare på han. Men skal jeg leke med, snakke med, kose med, dulle og dille med hele tiden? Og har han egentlig behov for å bli underholdt til enhver tid? Jeg føler det dessverre sånn. Jeg velger å si dessverre, da det å ha dårlig samvittighet fordi jeg velger å gjøre noe annet enn å leke eller kose med han, blir ganske slitsomt over tid. Jeg tror jo heller ikke innerst inne at han har noe vondt av å leke på egenhånd, men den dårlig samvittighet er vanskelig å gi slipp på.





    Han kan sitte i stolen sin eller ligge på teppet og pludre, helt tydelig fornøyd. Allikevel føler jeg at jeg må finne på noe for å underholde han, noe han ikke uttrykker at han egentlig trenger. Jeg koser og styrer, når jeg egentlig kunne tenke meg å få unna litt husarbeidet og gjort ting som trenger å bli gjort. Ikke misforstå, jeg elsker å kose med William, men når han ikke uttrykker misnøye og faktisk ser ut som han trives i sitt eget selskap, skulle jeg ønske jeg kunne gjøre andre ting med god samvittighet. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke? Men håper det gir seg etterhvert, for dårlig samvittighet er ikke noe særlig. 

     


    KOSER SEG MED BABYGYMMEN!

    Ha en strålende mandagskveld!

  • 23.01.2017 kl.19:00
  • Tanker
  • 2 kommentarer
  • Jeg hadde aldri klart meg uten!

    • 22.01.2017 kl.14:03

    Min nære familie har alltid vært viktig for meg og jeg tenker ofte på hva jeg skulle gjort uten dem. Nå som jeg har blitt mamma så er de litt ekstra viktig. De er ikke bare besteforeldre, tanter og onkler, men også en støtte når jeg trenger hjelp eller avlastning. Det er heller ikke vanskelig å be om hjelp, for svaret er stort sett ja og det setter jeg så utrolig stor pris på. 


    William er en veldig rolig gutt og jeg opplever sjeldent gråting. Selvfølgelig gråter han når det er noe han vil eller trenger, men utover det er det veldig lite lyd som kommer fra han...bortsett fra skravlingen hans da^^ Selv om jeg opplever det å være mamma enklere enn jeg trodde, så trenger jeg fortsatt hjelp fra de rundt meg. Om det er å passe William eller bare hjelpe meg med det daglige stellet. Jeg har jo ryggen min og den har som alt annet, gode og dårlige dager. Det er derfor veldig deilig å da kunne ta en telefon til mamma og få litt assistanse. Der er det som regel to tanter som også gjør en innsats for å ta vare på meg og William. Det samme opplever jeg med svigerfamilien min, når vi er der eller de er her. Det er med andre ord mange rundt som ønsker å være her for oss.



    Jeg har ikke bare familie som stiller opp, men gode venninner og kollegaer som tilbyr seg å hjelpe om det skulle være noe. Det er sjeldent jeg inviterer til besøk uten å bli spurt om det er noe jeg trenger. Selv om det som regel ikke er noe spesielt jeg har behov for, er det en deilig melding å få. Man føler seg rett og slett ivaretatt og tenkt på.


    Jeg er utrolig takknemlig for de menneskene jeg har i livet mitt, og kjenner at jeg skal gjøre en innsats for å gi tilbake det jeg selv får ,når de trenger det. Det er utrolig deilig å ha et sikkerhetsnett som kan ta oss i mot om vi skulle falle og at sikkerhetsnettet fungere så godt. 

  • 22.01.2017 kl.14:03
  • Tanker
  • 2 kommentarer
  • Når amming ikke er like enkelt

    • 20.01.2017 kl.18:00

    Amming er et ord man hører mye av under graviditeten og etter fødsel. Jeg husker tiden på sykehuset etter fødselen som nesten litt slitsom på grunn av all snakket om amming. Jeg tror jeg fikk spørsmålet "hvordan går ammingen?" flere ganger om dagen og flere enn jeg ønsket å svare på. Jeg skal absolutt ikke klage, for jordmødrene på jobb er der for at nybakte mødre og fedre skal få den beste starten de kan få, og det er ikke noe vi skal ta for gitt. Men når ammingen blir til noe som gjør forferdelig vondt, så er ikke det enorme fokuset på det så lett å håndtere.

    Jeg ammer helt fint i dag, men med noen begrensninger her og der dessverre. Jeg synes det er fantastisk at lille meg kan gi William den næringen han trenger ene og alene frem til han er et halv år. Men i starten var jeg ikke så sikker på at det skulle gå så bra. 

    Såre brystvorter! Det gjorde så vondt at jeg ikke visste hvordan jeg skulle holde ut, men jeg visste også at det var min jobb å gi William mat. Forferdelig frustrerende å måtte bite tennene sammen for at lillemann skulle bli mett. Det gjorde det ikke lettere at jordmødrene fortsatte å fortelle meg at det ville gå over og at jeg bare måtte fortsette å amme. De kom med forslag om håndmating hvis det ble for ille, men det ville ikke William ha noe av. Talen var klar! Pupp, pupp og pupp!

    Det første vi gjorde da vi kom hjem fra sykehuset var å kjøpe en brystpumpe. Vi ble frarådet å gi flaske før det var gått tre uker siden han kunne bli sugeforvirret, men jeg orket ikke tanken på enda et måltid. Jeg kan med hånda på hjerte si at det er et av mine beste kjøp her livet, for en uke med pumping ga resultater og jeg kunne fortsette ammingen som normalt, hvert fall delvis. Men selv om det gikk bra med meg, tenker jeg mye på presset rundt det å amme og at vi kvinner skal gå gjennom tårer, svette og blod for å gi den lille mat. Selvfølgelig skal vi ikke kaste tanken om å amme ut av døra før vi har prøvd, men når det viser seg å innebære mye smerte eller at det rett og slett ikke er nok melk, er det slitsomt med et samfunn som nesten ser ned på dem som velger eller ikke kan amme. Med så gode erstatninger som vi har i dag så har det vel ingenting å si hva man velger. Det viktigste er at den første tiden med barnet sitt blir en god opplevelse og at den lille får mat. Det å grue seg til at barnet blir sulten fordi det gjør ufattelig vondt, eller fordi man står igjen å føler seg mislykket på grunn av for lite melk, kan virkelig ødelegge den tiden som skal være fylt med glede og forventning til det nye livet med den lille. 

    Jeg er fult klar over at morsmelk er det beste og det er ingen tvil om at det er sant. Men når man er i en situasjon hvor det å amme ikke er mulig eller man ikke vil av andre grunner så mener jeg at man må respektere det valget som er tatt. Jeg har skjev rygg og har over fem måneder funnet ut at å amme sittende ikke er noe for meg, da jeg rett og slett får vondt. Selv om jeg ikke bryr meg så altfor mye, kjenner jeg på en slags skam når jeg tar frem flasken ute blandet folk. En skam fordi jeg ikke kan slenge ut puppen og gi mat på samme måte som mange andre kan. Sånn skal det da ikke være! Jeg er ikke noen bedre, men sannelig ikke noen dårligere mor selv om jeg kun ammer liggende hjemme, og flaskemater ute. Jeg elsker sønnen min like høyt og gjør alt for ham. Dessuten er det lettere for Martin å delta mer aktivt det første året, når han også kan være med å bidra med matingen. Jeg kan få tid til meg selv, uten å måtte tenke på at jeg snart må amme igjen og Martin får mulighet til å få litt mer tid med William som vanligvis tilfaller til mor. 

     

  • 20.01.2017 kl.18:00
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • "Så vakker du er kjære!"

    • 18.01.2017 kl.19:24

    "Så vakker du er kjære" er noe jeg får høre ofte og uavhenging om dotten på hodet er sånn halveis eller tightsen er full av grøt. Jeg elsker og høre det, men skulle kanskje ønske at jeg stod litt mer til beskrivelsen noen ganger.

    Jeg og Martin lever i en hverdag hvor han går på jobb hver morgen og jeg er hjemme med William. Dagene mine inneholder gulp, bleieskift, gråting, bading, amming, grøt og ja alt som hører med i livet som mamma. Som regel står jeg opp og har en plan på hvordan jeg skal gjøre ting og hva jeg skal gjøre først. En del av denne planen er å sminke meg og ta på meg noe jeg føler meg fin i, slik at jeg er litt pyntet til Martin kommer hjem. Dessverre blir det sjelden sånn, da planen stort sett forandres ganske fort. Der var William sulten igjen, der må jeg skifte bleien på nytt, der gulpet han og plutselig har tiden flydd ifra meg og før jeg har rukket å dusje eller spise frokost, så er folk på vei hjem fra jobb. 



    Sminken bortprioriteres, dusjen er unnagjort på to minutter og jeg har funnet det første jeg fant i klesskapet som, som regel er en sliten tights og en kjedelig genser. Hele ideen om å føle meg fresh er satt til side og hele ideen om å være litt fin til Martin kom hjem er lagt på is.

    Vi har den hverdagen vi har og dessverre så har det blitt sånn at jeg kun pynter meg når jeg skal ut, på fest, møte venninner osv. Jeg elsker jo å sminke meg og føle meg fin, og jeg har ikke bare lyst til å pynte meg for de utenfor husets fire vegger, men også for Martin og ikke minst meg selv. Selv om vi lever sammen og er vandt til å se hverandre i koseklær, håret til alle kanter og så naturlig som du får det, så tror jeg det er viktig å pynte seg litt for hverandre. Jeg vet jo at jeg liker når Martin tar på seg en jeans og en litt fin skjorte og jeg vet at han liker meg når jeg sminker meg og ordner håret. Sier ikke at vi må gjøre det hver dag, men kanskje litt mer enn det vi gjør i dag. 

     



     

    Jeg snakker ikke om at man skal pynte seg  for partneren sin som en plikt, men pynte seg fordi man vil se fin ut for den andre og på den måten sette pris på den man er sammen med. Vise at man har satt av tid for å se bra ut kun for sin kjære. Selvfølgelig skal kosedressen også være en del av forholdet, for man trenger jo ikke imponere noen lenger. Men å vise at man bryr seg om hva den andre fortsatt synes selv om man har vært sammen lenge, tror jeg er viktig! 

  • 18.01.2017 kl.19:24
  • Tanker
  • 2 kommentarer
  • Hjelp jeg har bestilt meg kjøretime!

    • 10.01.2017 kl.10:00

    Hjelp jeg har bestilt meg kjøretime! Hvordan skal dette gå? Jeg er jo egentlig livredd for å kjøre, eller for å kjøre på noen er vel mer riktig å si. Jeg vet jo at det er på tide og nå som jeg har fått barn har behovet for bil og det å kunne kjøre den begynt å øke. 

    Jeg gruer meg skikkelig og er redd for at jeg er en av de som må ha 100 kjøretimer før jeg er i nærheten av førerprøven. Jeg tror egentlig ikke det, men siden en av pakkene kjøreskolen tilbyr inneholder 6 kjøretimer, 2 trinnvurderingstimer, sikkerhetskurs på bane, sikkerhetskurs på vei og så førerprøven, kjenner jeg at jeg blir litt stressa. Jeg tror ikke jeg er klar etter kun det. Jeg forstår meg på clutch, gass og brems, men å få bilen til å gli behagelig over veien, er absolutt ikke på plass. Jeg klarer liksom ikke å se for meg selv kjøre heller.

    Det jeg må jobbe mest med er frykten for å kjøre. For hvis det er noe som er til hinder, så er det, det. Hva skal jeg si den dagen William lurer på hvorfor vi må ta bussen, mens alle de andre foreldrene kjører barna sine dit de skal? "Nei, du mamma turte ikke å ta lappen". Hva hvis vi må på legevakten i en hui og en hast og i stede for å hive oss inn i bilen, må vi vente på taxi. Nei, lappen må jeg skaffe meg.

    Jeg tar ikke bare lappen fordi jeg har behov for den, men fordi jeg har lyst. Jeg har lyst til å kunne dra på bilferie i Norge når William blir større og jeg har lyst til å dra på harry handel uten at det må passe for enten mamma eller pappa. Jeg har lyst til å sette toppen på kransekaka av min egen selvstendighet og fullføre førerprøven med bestått. Jeg har lyst til å føle at jeg mestrer noe jeg er redd for. Jeg har lyst til ta en sjanse og ikke hele tiden leve i det trygge fordi jeg frykter veien til målet. Jeg må begynne i det små og første må jeg komme meg igjennom min første time, men så skal jeg nok klare å bevise for meg selv at det ikke var så skummelt som jeg først trodde.

    Ønske meg lykke til:)

     

     

    Leker i det lille som er av snø hos mamma.


  • 10.01.2017 kl.10:00
  • Tanker
  • 7 kommentarer
  • Det skjer ikke ofte...

    • 09.01.2017 kl.09:08

    ...Men det skjer. Jeg klarer å snike meg ut av soverommet uten at noen våkner og jeg får en liten time for meg selv på morgenen. Det er så deilig å bare kunne være for seg selv og roen, ingen andre lyder en jeg selv som tenker. Jeg vet at om ikke lenge er det en liten en som krever min oppmerksomhet så det å få den tiden er jeg så takknemlig for. Jeg kan leve lenge på en kopp kaffe og en time i morgenkåpe skjønner dere. 

    De dagene hvor jeg får en sånn start, er det fint lite som vipper meg av pinnen. Jeg er nemlig den typen som kan gjøre små problemer gigantiske om behovene min for søvn eller tid alene ikke dekkes. Det er en dårlig greie, men jeg velger å tro at jeg har så mye annet godt å tilby at en dårlige egenskap fra eller til for gå, vi har jo alle noe vi er mindre stolt av.

    Mange tenker kanskje at som mamma, så er det veldig lite ideelt å la seg frustrere av små bagateller når man får for lite søvn, eller man ikke får være alene. Det skal jeg si meg enig i, det er absolutt ikke det beste utgangspunktet og jeg skal ærlig innrømme at jeg var redd for hvordan jeg skulle takle det. At jeg skulle klare å ta var på sønnen vår tvilte jeg ikke noe på, men om jeg klarte å holde de negative tankene mine om meg selv unna, når disse bagatellene dukket opp, var jeg mindre sikker på. Jeg har ikke alltid lyktes i å holde de på avstand, men sammenlignet med tidligere, så er det mye mindre. 

    Etter at jeg ble mamma har jeg følt meg sterk. Sterk fordi jeg har fullført et ni måneder langt og tungt svangerskap. Jeg har bragt sønnen vår trygt til verden og blitt den beste mammaen jeg kan være. Alle sier han er så fornøyd og blid og selv om de ikke sier det direkte, tar jeg det som et komplement på at jeg og Martin gjør noe riktig. Jeg er stolt av jobben jeg har gjort og det jeg trodde skulle være en utfordring har jeg tatt på strak arm. Akkurat nå føler meg som en superhelt med blå ringer under øynene, håret til alle kanter, klar til å møte enhver hindring. Det trengs ikke noen fancy drakt eller en spesiell styrke, morgenkåpe og en kaffekopp holder i massevis.

     

  • 09.01.2017 kl.09:08
  • Tanker
  • 1 kommentar
  • bryllupet del 1

    • 08.01.2017 kl.20:59

    Det er over et halv år siden jeg og Martin sa ja til hverandre og jeg hadde en av de beste dagene i mitt liv. Foreløpig er det ikke noe som slår den dagen William kom til verden, men bryllupet kommer ikke langt bak. Jeg husker det som en dag med mye forventninger, nerver og glede. Jeg var høygravid og hadde bekkenløsning, så jeg var selvfølgelig veldig spent på hvordan dagen skulle bli i forhold til det, men jeg husker det som en dag som jeg klarte å nyte til det fulle. 

    Det er utrolig at jeg klarte å sove noe i det hele tatt natten før, så nervøs jeg var. Jeg sov hos min mor, da sminke og hår skulle ordnes der. Martin og hans familie ordnet seg hos oss. 

    Jeg våknet opp med en blandet følelse av glede og vemod. Dagen vi hadde planlagt i mange måneder var plutselig der og selv om den så vidt hadde begynt, så kjente jeg at det kom til å bli rart og litt tomt at dagen etter skulle alt være over. Denne følelsen ble raskt tatt over av nerver etter som en etter en av oss kom oss opp dagen virkelig satte i gang. Det var en spesiell stemning, en mix av litt dårlig tid og sommerfugler i magen. 

    De som skulle ordne sminke og hår dukket opp som avtalt og to timer senere var jeg klar. Da hadde min beste venninne og forlover som skulle være forlover sammen med min lillesøster, dukket opp sammen med et vennepar av meg og Martin. De stilte opp som sjåfør og med brudebil. Den hadde de pyntet så fint og jeg husker det var så synd at den falt av på vei til kirken, men regn tålte den dessverre ikke. 

    Da vi ankom kirken, var vi redde for at ikke alle hadde kommet på plass. Så vi ble stående å vente litt bortenfor, mens den ene venninnen min løp bort for å høre om kysten var klar. Det var den og synet av min far som ventet på meg satte i gang pulsen og det slo meg plutselig at når jeg kom ut igjen fra kirka så var jeg gift, Martin sin kone. Det neste jeg husker er presten som ber meg om å puste og kirkedørene går opp. 

    Nå må jeg ikke snuble tenkte jeg og heldigvis gikk veien opp til alteret uten problemer. Jeg var sikker på alle kunne se at jeg skalv, men fikk høre i ettertid at ingen kunne se hvor nervøs jeg var. Enda godt var det, for jeg selv følte at jeg skalv verre enn et aspeløv^^ Vel fremme ventet Martin, hans forlover og mine. Jeg husker det var vanskelig å se på de andre, for jeg kjente at da ville tårene trille. I ettertid skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke bare kunne la det skje, men jeg var vel så oppslukt i å ikke gjøre feil, så jeg følte det vel tryggest å la vær. Dumt kan du si, for det er ikke noe som er mer naturlig ved et bryllup en følelser og om man skulle gjøre feil så gjorde man en feil da. Det viktigste var jo at vi ble gift og det ble vi. 

    Etter en morsom tale fra presten fulgte seremonien som vanlig og etter en drøy halvtime kunne jeg og Martin gå ut som rette ektefolk. Jeg har aldri hatt så mange sommerfugler i magen og glede i kroppen som da, bortsett fra da lille William meldte sin ankomst. Jeg er ganske sikker på at det var disse sommerfuglene som gjorde at jeg holdt ut det som nå skulle skje. 

     

    foto: Mia Tåsåsen

     

  • 08.01.2017 kl.20:59
  • Tanker
  • 2 kommentarer
  • jeg gleder meg til...

    • 07.01.2017 kl.10:00

     sommer 

    Selv om jeg er glad i vinteren og snø, så gleder jeg meg til varmere dager. Jeg gleder meg til å sitte på verandaen og nyte sola. I fjor sommer var jeg plaget med bekkenløsning, så selv om det var en av de beste somrene i mitt liv, fikk jeg ikke utnyttet den slik jeg kanskje skulle ønske. Det jeg også ser frem til, er å nyte sommeren sammen med William og min lille familie og jeg tror vi kommer til å skape mange gode minner.

     min første morsdag 

    Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært noe flink til å gi min egen mor nok oppmerksomhet på dagen og nå som jeg selv har blitt mamma og kjenner hvor mye jeg gleder meg til denne dagen, så skammer jeg meg. Jeg skal bli flinkere til å sette pris på min egen mamma denne dagen, for mamma har virkelig vært der for meg i  tykt og tynt. Jeg ønsker meg ikke noe dyr gave, men en liten oppmerksomhet skal jeg ikke takke nei til <3

     17 mai 

    Barn, 17 mai og is hører på en måte sammen, så det å få feire nasjonaldagen med William blir veldig koselig og spesielt. Jeg har jo alltid ønsket meg en bunad, så siden jeg ikke har det, vil jeg veldig gjerne at William skal ha det. Blir nok en Cucbus bunad som jeg kaller det, men fin blir han uansett. 

     William sine første skritt og sitt første ord 

    hvilke foreldre gleder seg ikke til det? For andre er det kanskje ikke så spennende, men for oss kommer jubelen til å stå i taket:) 

     William sin første bursdag 

    ååååå som jeg gleder meg til å planlegge bursdagsselskap! Jeg har alltid sett for meg ballonger, kaker og ja rett og slett en skikkelig barnebursdag:)

    Det er mye jeg gleder meg til, mer en jeg klarer å skrive ned på en liste, men det som er nevnt er vel det jeg ser mest frem til. Er vel ingen overraskelse at mye handler om William, men sånn er det vel det første året med barn:)

     

     

  • 07.01.2017 kl.10:00
  • Tanker
  • 1 kommentar
  • alenetid på natten

    • 06.01.2017 kl.15:00

    Jeg vil kalle meg heldig! Det tok ikke lang tid før William sov gjennom natten og kolikk har vi sluppet ganske greit unna. Jeg har derfor ikke vært helt ribbet for søvn som dessverre veldig mange andre opplever. Det unner jeg virkelig ingen, for uten søvn kan de mest lette oppgavene bli forferdelig vanskelig. Selv om jeg har en rolig sønn som gråter lite og stort sett er blid og fornøyd, må jeg ha alene tide. Uansett situasjon så er man mamma 24/7 og må alltid følge med. Det betyr for min del at til tross for at William som regel er blid som en sol, vil han helst være sammen med meg til enhver tid. Derfor trenger jeg også litt tid for meg selv.

    Jeg har som tidligere nevnt at en av min måter å få litt tid til min egen tanker på, er å gå tur med lille Luna. Da får jeg frisk luft og en gåtur samtidig. En annen ting jeg har begynt med, som jeg snart må snu, er å sitte oppe om natten. Det hender at William ikke vil falle helt til ro før tolvtiden og etter det må jeg bare få litt tid til å fundere og puste ut. Jeg kan sitte opp til tre om natten og driver med akkurat det jeg har lyst til, om det er en serie jeg er hekta på eller jeg bare surfer rundt på internett. Akkurat nå passer det meg ganske fint da jeg er i permisjon og William liker å sove lenge. 

    Jeg må jo som tidligere nevnt snu denne vanen snart, da jeg skal tilbake i jobb den 6 mars. En del av meg gleder meg til å komme inn i faste rutiner igjen, mens en annen kommer til å savne muligheten til å sitte opp så lenge jeg vil. Jeg kommer jo til å få et lite avbrekk når jeg begynner å jobbe igjen, men jeg er redd for at tiden jeg får alene blir mindre. Jeg må jo bare akseptere det å gjør det beste ut av det. Jeg skal i hvertfall nyte mine nattevaner litt til, før jeg sette i gang jobben med å snu døgnet^^

     

     





     

  • 06.01.2017 kl.15:00
  • Tanker
  • 1 kommentar
  • Tenk så mye redd jeg skal være

    • 04.01.2017 kl.20:00

    Tenk så mye redd jeg skal være for sønnen min. Han kastet opp her om dagen og gikk fra å være rosa og frisk i skinnene til grå og fjern på få minutter. Jeg kjente panikken stikke helt ut i fingertuppene, men klarte heldigvis å ta meg sammen. Hva slags nytte har han av en mor som står lammet i panikk. Ingen! Etter den siste runden med oppkast kviknet han til, skinnene ble sakte men sikkert rosa igjen og han begynte å pludre mens han utforsket fingrene sine. Alt var som før og jeg kunne pustet lettet ut.

    Litt oppkast er ikke verdens undergang tenker sikkert mange, men for meg som ikke har vært igjennom det før som mor, fikk litt hetta. Det var så mye som skjedde på en gang og av instinkt ble jeg forferdelig redd. Når han i et øyeblikk smiler og i det neste blir en helt annen en hva jeg er vandt til. Jeg kan heller ikke la være å tenke på at jeg sikkert kommer til å være redd for han flere ganger i livet hans.

    Jeg skal ikke lyve, jeg likte å ta meg en fest da jeg var yngre og det var heller ikke alltid man var moden nok til å vite når en skulle stoppe. I den tiden husker jeg moren min fortalte meg at hun var redd for meg, men jeg kunne ikke forstå hvorfor. Jeg hadde jo full kontroll, jeg. Nå som jeg selv har blitt mamma og til tross for at han bare er fem måneder, vet jeg at det kommer til å dukke opp situasjoner og tidsrom hvor jeg kommer til å kjenne på den følelsen min mamma hadde. Når han skal begynne å gå alene til og fra skolen, når han begynner å henge ute litt lenger eller når han begynner å drikke alkohol. Jeg forstår at det er en del av det å være mamma, men jeg kan ikke si jeg gleder meg. Uansett så er jeg forberedt på at rollen som mor ikke bare er gull og grønne skoger, men også en del bekymringer og valg.

    Jeg må også en gang i fremtiden gi slipp, for vet at jeg ikke kan bestemme over han for resten av hans liv. Ikke at jeg ønsker å sjefe over livet hans heller, men det å gi han frihet til å gå sin egen vei og ta sine egne valg betyr jo også at han forlater mine trygghet på en måte. Sier ikke at han ikke kan komme til meg hvis han skulle trenge meg eller bare har lyst til å være med mammaen sin, men jeg kan ikke ta valgene i livet han lenger. De må han ta selv og jeg er sikker på at jeg kommer til å oppleve usikkerhet i forhold til det, sånn som alle foreldre opplever vil jeg tro. Men jeg skal være der uansett hva og støtte han i den veien han velger å følge. Og hvis veien er usikker, skal jeg prøve å være den beste veiviser som jeg kan og ta han i mot om han skulle falle. Jeg skal rett og slett være mammen hans.

     

     

     

  • 04.01.2017 kl.20:00
  • Tanker
  • 1 kommentar
  • målene for 2017

    • 02.01.2017 kl.14:49

    Jeg har aldri vært typen til å sette meg noen nyttårsforsett, men tenkte at i år skulle jeg gjøre et forsøk. Planen var å gjøre det samme i fjor, men på denne tiden den 1.1.2016 var det en forventningsfull, kvalm og gravid utgave av meg som hadde inntatt liggestilling på sofaen. I tillegg hadde jeg fått tidlig bekkenløsning, så noen andre mål for 2016 en å gifte meg og ta vare på William som lå i magen valgte jeg å ikke sette. Det var mye jeg skulle gjøre i 2016 og mye ble det, det ble bare ikke helt det jeg hadde trodd. Men siden jeg står her i dag som kona til min kjære Martin og mamma til verdens skjønneste gutt, sier jeg meg veldig fornøyd. Det gjør ikke så mye at lappen måtte vike eller at fagprøven måtte utsettes, for jeg har hatt det beste året i mitt liv. Jeg har lært så mye, kommet tettere inn på mennesker rundt meg og har lært meg å stresse ned og ta vare på meg selv. Jeg kan se tilbake på et fantastisk 2016:) 

     Lappen 

    Jeg har bodd i Oslo hele livet og behovet for å ta lappen har aldri egentlig vært så stort. Det har gått en buss hvert 6 minutt og jeg har vært vant til å komme meg rundt ganske greit uten førerkort og bil. Nå derimot har behovet begynt å melde seg. Vi har blitt en familie og man trenger plutselig et par ekstra handleposer på butikken og da hadde det vært greit med en bil så man slapp å bære alt fra butikken og hjem. Jeg liker å gå tur i skogen med Luna også og selv om marka ikke er så altfor langt unna, har jeg gått en god tur allerede, når jeg kommer frem. Når det er båndtvang og slippeplassen her hvor jeg bor er eneste sted jeg kan la Luna få løpe litt, er det frustrerende å ikke kunne kjøre opp. Så lappen er planen og jeg har tenkt til å bruke deler av min siste tid i permisjon til å få tatt noe kjøretimer.

     Fagprøven 

    Den må jeg få tatt. Jeg gruer meg noe veldig, men har lyst til å gjennomføre. Jeg må selvfølgelig få en liten oppfrisking på jobb først, før jeg kan begi meg ut på den. Jeg er ikke så redd for hva andre skal synes om resultatet mitt, men forferdelig redd for hva jeg selv kommer til å føle hvis det ikke skulle gå veien. Da tror jeg at jeg blir veldig skuffet. 

     Spise mindre kjøtt 

    Når Martin leser dette, tror jeg han rister på hodet^^ Han er veldig glad i kjøtt og det er jeg også, bare ikke fult så glad i det. Det endret seg når jeg var gravid og alt måtte gjennomstekes og nesten svis for at jeg turte å spise det. En gjennomstekt biff er ikke noe særlig stas, rett og slett vondt. Dessuten synes jeg ikke noe om kjøttindustrien som behandler dyr som mat før de faktisk er slaktet. Jeg liker gårdene hvor dyrene får vokse seg store i et naturlig tempo og faktisk leve et verdig liv. Velge selv om de vil være ute eller inne hele året og når dagen kommer for slakt, så skjer det på gården. Slippe en vondt og skremmende 8 timers tur i en lastebil. Kjenner jeg må slutte å skrive om det for blir så sint. Jeg mener ikke at vi skal slutte å spise kjøtt, men vi spiser altfor mye og så går det an å tenke litt over hvor kjøttet man spiser kommer fra. Har biffen din hatt en godt, langt og verdig liv?

     Spise sunnere 

    Denne er jeg vel ikke alene om å ha som mål^^ Jeg ønsker ikke å bli kjerne sunn, men det å droppe brus og candy i uke dagene skal jeg nå prøve på. Dessuten kan jeg ikke ha en tanke om at lille William kun får brus og godterier i helgene og så heller jeg innpå med cola og snaks i ukedagene selv. Nei, her gjelder det å gå frem som et godt eksempel.

     Ta opp igjen treningen 

    Jeg var veldig godt i gang like før jeg ble gravid og hadde endelig funnet gleden i å trene, men når jeg fikk bekkenløsning så tidlig som jeg gjorde så sa det stopp. Jeg har ikke tid til å trene noe særlig på Sats, så jeg benytter meg av online timene deres og trener her hjemme, det funker!:)

     Komme meg mer ut 

    På grunn av den nevnte bekkenløsningen, fikk jeg ikke gått noe særlig tur med Luna i fjor. En liten tur rundt blokka endte som regel med at jeg lå to tre dager på sofaen med smerter og jeg måtte raskt innse at et liv med lite aktivitet var det beste på det tidspunktet. 2017 er derfor året hvor jeg har lyst til å komme meg mer ut å være aktiv med familien min.

    Jeg vet ikke om jeg klarer å fullføre alt til det fulle, men jeg skal prøve mitt beste. Jeg kjenner det er greit å få satt ord på målene sine, da føler jeg de blir litt lettere å nå. Man kan gå tilbake å se på hva målet egentlig var om man skulle skli ut og det blir lettere å ikke miste fokus. Gleder meg hvertfall til 2017 og hva det kan bringe for både meg selv og de rundt:)

     

    Nydelig lille William

  • 02.01.2017 kl.14:49
  • Tanker
  • 2 kommentarer
  • Hva er innafor?

    • 28.12.2016 kl.13:19

    Vi har vært foreldre i fire måneder og det er veldig klart at det er mye ansvar det å ha barn. Verden forandrer seg totalt og vi må prioritere helt annerledes. Vi kan ikke dra på fest og moro som vi vil og hvis vi skal det, må det planlegges med barnevakt og alt som hører med. Det er jo ikke alltid like lett å dra fra den lille heller, men noen ganger er det litt godt også. Ikke fordi jeg må komme meg bort fra ansvaret, men fordi det er godt å kjenne på savnet og at jeg alltid kan komme hjem til min kjære lille gutt. Det er deilig å glede seg til å komme hjem og se smilet til William. Men hvor ofte er det innafor å gå ut å spise middag bare oss foreldre, eller dra på fest? 

    Jeg har lest noen historier om nybakte foreldre som kanskje har vært ute på byen fire ganger i løpet av et halvt år og så får de refs så det holder. Kjeft for at de er uansvarlige og ikke er hjemme med barna/ barnet sitt og legger ansvaret over på besteforeldrene. Det virker som om noen mener at når man blir foreldre må man vinke farvel til alt som en gang var gøy, for det å gå ut å ta en flaske vin er uansvarlig. Jeg mener det er viktig å ta vare på parforholdet og faktisk gi seg lov til å gå ut i ny og ne. Tror det gjør oss bedre som foreldre å få alt litt på avstand en kveld, tid til å puste, være kjærester og være intime. Jeg kan forstå at det kommer kommentarer på de foreldrene som tror de kan fortsette å feste hver helg som om de aldri hadde fått barn, men å ta seg en flaske vin en gang i blant, må da være lov, så lenge man er klar over at man må være mamma eller pappa dagen etter. Det er jo også veldig ofte sånn at besteforeldre veldig gjerne vil ha barnebarnet på besøk og gladelig er barnevakter en kveld/natt. 

    Jeg er ikke noe glad i å drikke sammen med sønnen min og kommer nok ikke til å gjøre det fordi JEG ikke er komfortabel med det, men jeg har sett de foreldrene som tar seg en øl når barna er til stede og setter et eksempel på hvordan man kan forholde seg til alkohol. At man må ikke drikke seg full, det er lov å bare kose seg med en øl eller et glass vin også. Pappaen min var sånn. Jeg har aldri hatt problemer med at han tok seg to, tre øl på lørdagskvelden og har alltid følt at han var tryggheten selv. Så jeg mener at man må gjøre som man føler for å hva som er komfortabelt. Er man oppegående foreldre så sier instinktene ganske klart ifra hva som er innafor og ikke. Jeg mener som sagt en flaske vin sammen med venninner, kjæreste eller hva det måtte være en gang i blant er helt innafor, så lenge barnet synes det er greit og det er greit for de som skal være barnevakt:) 



  • 28.12.2016 kl.13:19
  • Tanker
  • 1 kommentar
  • Et ekstra savn

    • 22.12.2016 kl.16:55

    Denne julen kjenner jeg på et ekstra savn. Et savn over noe jeg alltid har sett for meg, men som dessverre aldri kommer til å skje. Det er over tre år siden bestemor ble borte og selv om jeg har savnet henne masse gjennom disse årene, er denne julen litt spesiell. Jeg har nemlig alltid hatt et bildet i hodet om at hun skulle være der den første julen med mitt første barn. Jeg kjenner ganske godt på at det ikke kommer til å bli noe av, at jeg må akseptere at den første julen til William må bli uten henne. Jeg skulle så inderlig ønske at hun fortsatt var her. Jeg gråt mine tårer over at hun ikke fikk oppleve dagen jeg giftet meg, men nå kommer tårene rett som det er. En jul uten bestemor når jeg var liten, var ikke jul. Nå kan jeg heldigvis glede meg og ha en kjempe fin feiring med familien, men hun er alltid i tankene mine.

     

    Jeg er evig takknemlig for at jeg valgte å feire den siste julen hun hadde sammen med henne. Jeg hadde nemlig små tanker om å feire den første julen med sviger familien min det året og jeg visste at bestemoren min gledet seg sånn over at jeg hadde fått kjæreste at hun synes det var greit. Men en stemme fortalte meg at jeg burde bli Oslo å feire som planlagt. Det stemte, for sommeren etter ble hun syk og gikk bort sent i august. Det var som om jeg visste at det var hennes siste julefeiring.

     

    Jeg håper William kan få det samme forholdet til sine bestemødre som jeg hadde til min. Jeg elsket å være hos henne og kunne jeg være der noe uker så var jeg det. Det å kunne dra dit når ting i livet ikke gikk på skinner og jeg trengte å komme meg litt bort, var gull verdt. Jeg savner å kunne besøke henne og tanken på at noen andre bor i huset jeg har sovet så mange netter i og hvor jeg har hatt så gode dager, er veldig rart. Men nå er det nå sånn det er. Jeg gleder meg veldig til jul i år, men hun kommer nok til å være litt sterke til stede hos meg denne julen.

     

  • 22.12.2016 kl.16:55
  • Tanker
  • 1 kommentar
  • en god mor

    • 23.10.2016 kl.16:49

    Jeg vil si jeg er en god mor, jeg føler meg hvertfall som en, selv om jeg kan bli usikker på meg selv noen ganger. Moren min sier at jeg er en rolig, fornuftig og flott mamma og det betyr litt når det kommer fra henne. Jeg føler ikke bare at jeg gjør det jeg skal gjøre sånn rent praktisk, men at jeg observerer William, lærer han å kjenne og hva slags behov han har. Jeg vet hva han liker og ikke liker. Han er for eksempel veldig nysgjerrig og vil helst bli båret slik at han kan se verden. Lille søtingen  Uansett! Jeg setter i hvertfall han først og gjør mitt ytterste for at han skal være fornøyd, noe jeg tror alle mammaer med kjærlighet for barnet sitt gjør. 

    Jeg har enda ikke fått høre at jeg gjør noe feil eller at jeg er dårlig på noen måte og jeg håper virkelig jeg slipper det. Men jeg har lest min share av forum hvor litt usikre førstegangs mødre spør andre litt mer erfarne mødre om råd. De fleste er hyggelig, men noen er rett og slett slemme, nedlatende og frekke.  Jeg er ganske sikker på at de en gang har stått i samme situasjon og kanskje lurte på hva man skal gjøre når ungen ikke roet seg. Jeg vil heller se på det som å gjøre noe riktig, spørre om hjelp og råd. De spør jo fordi de er glad i barna sine og ønsker dem vel. Tror vel også at mammaer, ikke alle, men noen er veldig flinke til å kritisere andre mødre og skal mene noe om oppdragelsen av andres barn.

    Det er ingen av oss som er like og det tror jeg ikke oppdragelsen av barn heller er. Barn er jo også forskjellige og lærer på forskjellig måte. Jeg vet i hvertfall med meg selv at så lenge William er lykkelig, lærer hva som er galt og riktig, har det bra og blir en snill og god gutt, så har det ikke så mye å si hvordan man kom seg dit. Så lenge jeg gir masse kjærlighet og tid så tror jeg han får den oppdragelsen han skal ha. 

    Jeg velger å tro på det jeg hører om at jeg er en flink mamma, men tørr også innrømme at jeg ber om hjelp. Selv om man har instinkter, så er det ikke alt man vet og man ønsker jo ikke å feile når det kommer til barna sine. Jeg kommer nok til å komme til situasjoner hvor jeg ikke helt vet hvor jeg skal trå, men jeg er ganske sikker på at det kommer til å ordne seg. Så lenge jeg har riktig fokus så kommer vel ganske mye i livet til å ordne seg og akkurat nå er fokuset mitt på å være en god mor! 

     




     

  • 23.10.2016 kl.16:49
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • trygghet

    • 17.10.2016 kl.20:42

    Jeg husker som liten at verden utenfor området jeg var vandt til var stor og skummel. Den er stor og skummel i dag også, men nå har jeg litt mer erfaring å leve etter som gjør at jeg føler meg trygg. Som liten er det foreldrene som gir denne tryggheten , det er de som tar deg under vingen og passer på deg. Jeg husker at jeg følte at i ingenting kunne skje meg så lenge jeg var sammen med foreldrene mine. Det er veldig rart at jeg og Martin nå skal være den tryggheten for William som vi selv har levd under i mange år. Men selv om vi selv har fått barn, betyr ikke det at vi ikke trenger foreldrene våre lenger. Man forlater vel aldri det gode og trygge hos mamma og pappa sånn egentlig. Det er godt å komme til foreldrene sine når det er noe som er vanskelig eller man bare trenger å føle seg litt tatt vare som voksen også, det synes i hvertfall jeg. 

     



     

    Det er dessverre sånn at William kommer til å slå seg eller oppleve ting han kanskje ikke synes er like moro og da vil jeg være den han kan komme til for å finne trøst, akkurat som jeg gjorde da jeg var mindre og fortsatt gjør, selv om jeg kanskje ikke slår meg så mye lenger. Jeg vil være den han kan være trygg på at vil sørge for at han har det bra og har det han trenger. Jeg vil vel egentlig være det som forventes av en mor og jeg vil gjøre det godt. 

     



     

    En annen ting jeg kan huske fra da jeg var liten, var troen på at mamma og pappa ikke var redd noe som helst. De var superhelter i forkledning og kunne vinne enhver kamp med monsteret under senga eller andre skumle ting jeg med livlig fantasi kunne forestille meg at bodde i et skap eller snek seg utenfor vinduet. Hjelp! Tenker jeg da, for jeg er redd for en hel del, men for William kommer jeg kanskje til å være supermamma som kan skremme bort enhver fiende og vond følelse. Jeg kommer nok ikke til å være 100% trygg på alt og uredd, men jeg skal være den tryggheten William trenger og fortjener, så får jeg bare late som at jeg har en superhelt drakt hengende i skapet. 

     

  • 17.10.2016 kl.20:42
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • Jeg må ta mer plass!

    • 13.10.2016 kl.15:25

    Jeg må lære meg å ta mer plass. Jeg har vært klar over det før, men nå som jeg har fått barn og må komme meg frem med barnevogn både i butikker og på buss, kommer det tydeligere frem. Der jeg helt rettferdig kan si ifra velger jeg å ikke si noen ting og står igjen og føler meg liten og ubetydelig. 

    For ikke så lenge siden skulle jeg på bussen med barnevogn. Jeg skulle rekke et bursdagsselskap og var allerede litt sent ute, så det var uaktuelt å vente på neste. Jeg så når bussen kom kjørende at den var ganske full, men til min fryd, var det bare en barnevogn på fra før og siden det er plass til tre så trodde jeg dette skulle gå greit. Vel det hadde gått greit hvis hun som hadde barnevognen sin på langs hadde reist seg fra sete hun satt på, tatt bort varene sine fra fra det andre sete og satt barnevognen sin på tvers. Det er i hvertfall det jeg hadde gjort om jeg så at flere med barnevogn skulle på. Denne damen så meg rett inn i øynene og ga et klart utrykk om at hun ikke kom til å flytte seg, så der sto jeg med rompa inn i døra og en stor barnevogn halvveis inn i midtgangen. Vet dere hva jeg gjorde? INGENTING! Jeg fant meg i denne damens dårlig oppførsel som okkuperte en plass hvor det er beregnet at det skal kunne stå tre barnevogner, til og med fire om man legger godviljen til. Jeg sa ingenting og ble stående i veien for alle de andre passasjerene. Jeg ble hun irriterende med barnevogna på bussen og følte meg innmari i veien. Heldigvis skulle jeg bare et stopp. 



    Her er vi i bursdagsselskapet og som dere ser var det karneval temaet. William skulle egentlig være klovn, men siden det var så varmt måtte han være en liten Tarzan i stedet:)

    Jeg skulle ønske jeg sa ifra, for i ettertid gikk jeg jo bare å irriterte meg over henne og det gikk ut over MIN dag, ikke hennes. Jeg kan jo trøste meg med at det er hun som var problemet, men allikevel så sitter jeg med følelsen av å være taperen i hele situasjonen. Jeg må begynne å si ifra og kreve min plass,om det er på bussen eller i andre sammenhenger. Jeg må kreve det jeg har rett på og tro på at jeg også er verdt noe, for det er jeg! Jeg skal ikke finne meg i mennesker som kun ser seg selv og sitt behov, den ene plassen på bussen var min! 

  • 13.10.2016 kl.15:25
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • Jeg elsker ordne, men hater å rydde!

    • 11.10.2016 kl.21:50

    Jeg elsker orden, men hater å rydde! Flere som er som meg? Det er en forferdelig dårlig kombinasjon og med en liten en i hus, ikke noe enkel sak. Jeg må ha rutine på hva jeg skal gjøre og hvilken dag jeg skal gjøre det på for at det skal bli gjort. Det funker det altså, men hadde vært deilig om det bare lå hos meg naturlig, da hadde nok leiligheten sett ut som et magasin til enhver tid. 

    Bestemoren min er jeg sikker på at var et menneske det falt naturlig for. Hun holdt på med husarbeidet hele tiden og jeg husker som liten at jeg lurte på hvordan deg var mulig at det alltid var noe å gjøre. Nå, når jeg har mitt eget hjem å ta meg av lurer jeg på hvordan det er mulig at det ikke alltid er noe å ta tak i. Man kan jo vaske over skapene på kjøkkenet eller finne noe å sortere, så hvis man vil så finner man noe å sette fingrene i. 

    Hvis det er en ting som er sikkert så er det, det at det alltid går en vaskemaskin når man får barn. Om det ikke er babyklær, så er det sine egne klær og er det ikke kluter og stelleunderlag, så er det håndklær og undertøy. Takk gud for at vi har vaskemaskin og tørketrommel i et ellers vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Det minner meg på at vi må kjøpe mer vaskemiddel. 

    original bilde: we heart it. Redigert: Oda D. Nygaard

     

  • 11.10.2016 kl.21:50
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • alenetid

    • 10.10.2016 kl.17:10

    Jeg har alltid hatt behov for litt alenetid, både nå og før vi fikk William. Det å få litt tid til å tenkte på det jeg måtte ha behov for å tenke på har alltid vært viktig for meg. Alenetiden nytes som regel utenfor hjemme, borte fra husarbeid og gjøremål. 

    Nå som lille William har ankommet så er det ikke så mye alenetid lenger og det var jeg forberedt på. Men uansett hvor forberedt jeg var eller er, så trenger jeg litt tid for meg selv, bare ikke like mye. Jeg trenger noen timer i uka hvor jeg tar med meg Luna på tur med musikk på ørene og bare er litt for meg selv. Jeg trenger ikke mer enn en halvtime tre kvarter av gangen før jeg har fått ny energi og den energien kan jeg bruke på å være en god mor og i tillegg takler jeg lite søvn mye bedre, bare jeg får puste litt. De rundt meg og jeg har godt av min lille time alene. Så når Martin jobber tidlig å kan ta William litt, går jeg og Luna en kveldstur. 

    Jeg kjenner at jeg har blitt veldig glad i turne våres og jeg tror hun også nyter selskapet til "mamma" uten at fokuset er så mye på William. Luna elsker William, men er tydelig at noen ganger så trenger hun litt kos og oppmerksomhet også og med en liten baby er ikke det alltid like lett. Jeg er flink til å ta henne med på det meste og holder henne ikke utenfor. Det er absolutt ikke sånn at jeg ikke setter av tid til henne, men hun vil veldig gjerne ha oppmerksomhet samtidig som William (lille raringen) og det har jeg rett og slett ikke armer og ben til. Derfor synes jeg turene våres er så koselig! Da får hun min fulle tilstedeværelse isteden for halvveis kos mens jeg samtidig vipper William i vippestolen. Det synes jeg hun fortjener så snill og god som hun er med William. 

     

    trenger dere alenetid?

     

  • 10.10.2016 kl.17:10
  • Tanker
  • 1 kommentar
  • parforholdet i den nye hverdagen!

    • 06.10.2016 kl.16:10

    Det er ingen hemmelighet at parforholdet blir satt litt på prøve når man får barn. Lite søvn og litt mindre intimitet en vanlig kan gjøre lunta til den mest tålmodige litt kortere. Det er fantastisk koselig å få barn, men det er også krevende og jeg skal ærlig innrømme at lite søvn kan påvirke humøret mitt til tider og ikke den positive retningen. Nå er det foreløpig jeg som er oppe med William på natten også, siden jeg ammer, så det er jeg som får minst søvn. Men igjen er jeg hjemme og kan ta meg en dupp på dagen samtidig med William. Uansett, på grunn av dette kan det bli litt mer irritasjon mellom meg og Martin en vanlig. Det er da det er viktig å tenke seg om to ganger. 

    Da helsesøster var på hjemmebesøk etter fødselen snakket vi ikke bare om William, men hvor viktig det var at vi også var kjærester selv om vi har blitt foreldre. Hun oppfordret oss til å la andre passe ham noen ganger så vi kunne gå ut å spise, gå på kino eller noe annet koselig. Det beste for William er at han har foreldre som kan samarbeide og skape en god stemning her hjemme og jeg tror ved å ha litt kjæreste tid noen ganger så blir det lettere. Man blir da ikke sittende i en hverdag hvor man føler at man mangler noe, for selv om man er uendelig glad i barnet/barna sine og vil være sammen med dem så tror jeg alle foreldre har behov for å pleie kjærligheten og bare være alene de to noen ganger. Nå har ikke vi vært foreldre så lenge, bare to måneder faktisk, men jeg tenker at vi like gjerne kan begynne med å være flinke til å sette av tid til hverandre og å være kjærester slik at vi ikke ender opp med å våkne en dag og ikke huske sist vi bare var oss to. Dessuten er det jo en fin mulighet for William til å ta seg en tur opp til mormor og bli enda bedre kjent med henne. Hvis han blir lik meg, blir det aldri noe problem å reise bort fra foreldrene en kveld. Jeg elsket å være hos bestemoren min og kunne lett være hos henne en uke uten behov for å reise hjem. Nå sier ikke jeg at William skal være hos mormor i en uke, begynner jo å savne han etter en time, men jeg kommer til å takke ja og be om barnepass i ny og ne. Det er viktig at han sosialiseres med andre en bare mamma og pappa også. 

    For å gå litt tilbake på det jeg nevnte tidligere, så tror jeg det er viktig å tenke seg om to ganger når man først er irritert på hverandre. Man kan ikke lenger heve stemmen og være høylytt frustrert fordi den lille ikke har godt av det. Det er ikke alltid like lett, men man må prøve å endre måten å håndtere ting. Jeg skal ikke lyve, jeg og Martin har våre uenigheter og før vi fikk William så var det nok lettere å bruse litt ekstra med fjæra, men nå som vi har lillemann i hus må vi takle det litt annerledes. Vi må faktisk settes oss ned å prate når vi er uenige og det er faktisk det beste for oss og ingen tvil om at det er det beste for William. Vi løser som regel problemet på fem minutter og på en rolig, ordentlig og fin måte. Ingen sitter igjen og føler at noe er usagt og man slipper dårlig stemning. Jeg tenker sånn at det er viktig å gjøre endringer på dårlig uvaner i forholdet som kan påvirke barnet negativ og passe på å sette av tid til hverandre.
    Jeg skal begynne med å invitere min kjære Martin med ut å spise en kveld om ikke lenge, slik at vi kan få litt tid til å snakke sammen om oss og hvordan den siste tiden som nybakte foreldre har vært, og ikke minst være nære. Uansett hvor irritert jeg blir på han så elsker jeg han fra topp til tå og det må man få tid til å vise noen ganger. Jeg har nemlig lært at vi vet ikke alltid hva den andre føler, så å si at man elsker hverandre og vise kjærlighet til hverandre, blir ikke noe mindre viktig selv om man kanskje ikke er nyforelsket lenger og har vært sammen i mange år, eller i vårt tilfelle er gift. Det at man er glad i hverandre blir plutselig en selvfølge, men man trenger faktisk en bekreftelse nå og da. Man må huske å si det når ting ikke er rosenrødt også, for det er som regel da de ordene trengs mest.



     

    Til dere foreldre der ute! Har dere noen gode råd?:) 

  • 06.10.2016 kl.16:10
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • syv uker som mamma

    • 03.10.2016 kl.22:03



     

    Nå har jeg vært mamma i 7 uker og i en blanding av litt mindre søvn, bæsjebleier og amming så har jeg det ganske greit. Jeg føler jeg begynner å få god rutine på ting og den nye hverdagen er plutselig ikke så ny lenger. Det føles nesten som at det alltid har vært sånn. I starten kjentes alt veldig nytt og den beste måten å beskrive det på må være som å balansere på en line. Jeg hadde kontroll, men det føltes ut som jeg kunne falle ned fra denne linene når som helst. Heldigvis så har jeg kommet meg trygt over denne linen og føler at livet som nattevakt og bleieskiftarbeider faller på plass og det er ganske deilig.


    Lille Luna og verden beste William 
     

    Jeg er en person som lett kan vippe av pinnen hvis jeg blir usikker og selvfølgelig kommer man ikke unna det å være litt usikker når man får barn for første gang. Med vippe av pinnen mener jeg at jeg lett kan føle meg mislykket hvis jeg ikke føler at jeg mestrer noe og da helst med en gang. Jeg må derfor virkelig ha jobbet med å overbevise meg selv om at jeg må gi meg selv tid til å lære og det føler jeg at jeg har klart ganske fint. Jeg har sluppet unna å føle meg mislykket og isteden for å stå der med bleien i hånda og ikke være hundre prosent sikker på hvordan jeg skal gjøre det har jeg hoppet ut i det og fulgt instinktene mine. Jeg har isteden for å se på ting som feil, valgt å tenke at da gjør jeg det ikke sånn neste gang og finne en bedre løsning. Nå er ikke bleieskift verdens vanskeligste ting å gjennomfør, men jeg velger likevel å bruke det som eksempel. Lærte veldig fort at om man ikke strammer bleien nok, tyter bæsjebomba  lillemann slipper på morgenen ut av bleia og oppover ryggen. Bodyen bli full av bæsj og når du prøver å ta bodyen av kommer du på hvorfor man har fått gode råd om å kjøpe omslagsbodyer. Med håret full av bæsj, blir det som skulle være et enkelt morgenstell til oljebad og hårvask. Fint for William som synes det å bade er gøy, litt mindre gøy for mor som har fulle ammeinnlegg og plutselig må noe forferdelig tisse. Men i istedenfor å føle meg ekkel og mislykket med litt bæsj her og der, så tenkte jeg: omslagsbody og litt strammere bleie neste gang kanskje, så blir det så bra.

     


    High five fordi jeg er verdens kuleste baby!
     

    Jeg har fortsatt masse å lære og jeg kommer vel egentlig aldri til å bli helt utlært. Det viktigste nå er at jeg lar meg nyte det å være mamma for første gang og at jeg føler meg mer og mer sikker på rollen som mor for hver dag som går. Jeg vil si at jeg er en god mor selv om det dukker opp en bæsjebombe smell i ny og ne og andre små ting en førstegangs mamma må erfare. Men hvis det er en ting som aldri blir feil uansett hva, er det kjærlighet til den lille og der har jeg topp karakter. 

     

  • 03.10.2016 kl.22:03
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • Voksen

    • 03.06.2016 kl.21:05



    Hva vil det si å være voksen, eller når kan man kalle seg voksen? Jeg er 26 år, snart gift og venter mitt første barn, men vil påstå at jeg var voksen allered før alt dette skulle skje. Jeg følte meg i hvertfall voksen. Jeg har snakket med en god venninne av meg om dette og man føler seg litt mer voksen når man foreksempel blir samboer med kjæresten, eller kjøper sin første leilighet. Det er jo en del materiele ting som er med på å få en til å føle seg eldre. Men jeg tror vel til syvende og sist at det er valgene man tar, hvordan man takler situasjoner og hvorvidt man er uavhenging eller ikke.

    Jeg er 26 år og eier egen leilighet sammen med samboeren min og er veldig fornøyd med å være så godt etablert. Veldig mange på min alder har som regel bodd hjemmefra i flere år, eller er på vei ut nå. Jeg synes det er helt naturlig at man på min alder har eller holder på å forlate rede. Er du student, eller har havnet i en situasjon hvor man ikke har mulighet til å tjene nok, eller noe som helst for livets opphold alene, så skjønner jeg godt at man bor hjemme. Dette er voksne mennesker som rett og slett tar et bevist og klokt valg på å bli hjemme. Så lenge økonomien ikke strekker til og med prisene som er i dag, så er det ikke lett å forlate rede på noen som helst måte. Heller vent, en å stå med gjeld og nuddelsuppe hver dag til middag. Men det er de voksne over en viss alder som tjener godt, men forsetter å bo hjemme. Ikke betaler de til husholdningen og ikke hjelper de særlig til. Jeg har hørt om tilfeller, hvor jeg som mor rett og slett hadde sagt at nok er nok, nå må du ut. Det jeg vil frem til er at det å bli eller være voksen ikke nødevndigvis har med alder å gjøre, men med valgene man tar. At noen blir hjemme til tross for en økonomi som holder til å kjøpe seg en bolig eller leie, fordi de liker at mamma lager middag hver dag og at noen vasker klærne dems og ikke gidder å gjøre noe av dette selv ,det synes ikke jeg vitner om et voksent menneske. Det er vel heldigvis ikke så mange av dem, men de finnes. En ung mor eller far, selv for sin tidlige alder som flytter hjemmefra og starter "voksen" livet litt tidligere enn andre kanskje, blir fort veldig voksne. De har et kjempe stort ansvar og må gjøre valg som andre på dems alder ikke trenger å ta stillling til. De er voksne til tross for sin unge alder. Alder er derfor bare et tall og avgjør ikke om du er moden eller ikke mener jeg.

    En annen ting som jeg mener gjør oss til voksne, er erfaring og  jeg kan jo holde meg til det å bo hjemmefra her også. Når man forlater det trygge hos mamma og pappa, er det mye som skal læres. Penger vokser ikke på trær, og toalettpapir og alt som tidligere bare dukket opp på toalettet for eksempel må man nå kjøpe selv. Man må vaske sine egne klær ( selv om jeg tror mange allerde gjør dette før man flytter hjemmefra) og lage sin egen middag. Husarbeidet gjøres heller ikke av seg selv. Ikke minst må man feile, for man lærer masse av å feile. Med en gang jeg flyttet ut, tok det litt tid før jeg forsto hvor mye ting kostet, hvor mye jeg ca brukte på mat i måneden og hvordan jeg skulle disponere pengene min. Jeg gjorde masse feil, men av disse lærte jeg og kan i dag si at jeg har ganske god kontroll økonomisk, selv om jeg fortsatt kan gjøre feil.. Altså jeg blir nok aldri helt "utlært" men det går i hvertfall fremover. Tror derfor at en del av det å bli voksen handler om å feile og så lære av dem. Det er sånn man finner ut hva som funker og hva som absolutt ikke funker. Både jeg og Martin vil nok få enda mer erfaring nå som vi skal bli foreldre. Det er ikke lenger bare middag, husleie, husarbeide, fest og moro lenger. Vi skal ha ansvar for et barn og dette barne skal ha bleier, klær,utstyr og ikke minst vår tid og kjærlighet. Vi kommer sikkert til å gjøre noen feil og i noen situasjoner ikke vite hva vi skal gjøre, men vi skal finne ut av det sammen og lære av det. Jeg mener ikke at man må ha hund, hus og barn før man er voksen, absolutt ikke! Som tidligere nevnt, følte jeg meg voksen lenge før noe av dette stod på plane.  Det jeg mener er at når man får det, tar man skrittet inn i den nesten delen av å være voksen. Den delen hvor man har ansvar for å lære barnet sitt om sine erfaringer og etterhvert hjelpe og veilede han eller hun inn i voksenlivet.

    Tror vel ikke man blir helt voksen noen gang sånn egentlig, men man kommer seg dit hvor man har feilet, lært og erfart nok til at man kan kalle seg det, føle det og ta modne og voksne avgjørelser der det trengs . Det jeg mener med at vi aldri blir helt voksne, er at til tross for at man kommer over en viss alder med en viss erfaring, så slutter man ikke å leke og være banslige. Tror det er sunt og ikke ta livet grav alvorlig hele tiden, men la barnet i seg få lufte seg i ny og ned. Man skal ikke glemme hvem man er og hva man synes er gøy i alle forventingen som stilles til en. Tror en stor del av det å være voksen også er å finne en fin balanse mellom alvor og det å ha det moro. Jeg håper og tror i hvertfall at jeg vil forsette å være litt barnslig, til og med den dagen jeg bikker 60:)

     


    // bildet er hentet fra Weheartit
     

  • 03.06.2016 kl.21:05
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • To forlovere

    • 02.06.2016 kl.14:30



     

    Det vanligste er å ha en forlover, men til mitt bryllup har jeg valgt å ha to. Har skjønt at selv om det er litt utradisjonelt, så er det flere som velger å ha to nå i dag. For min del falt valget på grunnlag av at de to jeg valgte var begge like naturlig for meg at skulle være forloveren min, så i stede for å velge bare en av dem, så lot jeg være å velge i det hele tatt, men gi begge to det ærefulle oppdraget å følge meg gjennom dagen. Desutten er det en stor oppgave og jeg vet at hvis jeg en dag blir valgt som forlover, så håper jeg at jeg har en medforlover å planlegge og gjennomføre dagen med. To hoder tenker bedre enn et i min verden:)

     


    //bildet er hentet fra Pinterest
     

    De to som har fått den store æren, er min bestevenninne og lillesøsteren min. Besteveninne min skal også være fotograf under bryllupet og ta bryllupsbildene av meg og Martin, så sånn sett er det også en fordel å være to. Det er en del oppgave de skal ha og derfor tenkte jeg at det var greit å fordele dem på to. Er viktig for meg at det ikke blir for mye stress på selve dagen, da jeg ønsker at alle skal kose seg. Det at de er to, kan jo være med på avlaste litt slik at ikke det blir veldig mye for en. Nå krever jeg ikke så mye som brud vil jeg si, annet en at vi skal ha det gøy sammen og at jeg kan be om hjelp til forbredelser og evt det jeg trenger hjelp til under bryllupet. Men hvis man er av den typen som har en klar plan på hva en forlover skal gjøre og ønsker at skal gjøre, så kan jo to forlovere være lurt, da den ene kan ha ansvar for en ting og den andre for noe annet.

    Hva tenker dere om to forlovere?

  • 02.06.2016 kl.14:30
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • hjelpeløs

    • 25.05.2016 kl.16:01

    Jeg skal ikke lyve å si at det ikke er deilig å kunne sove lenge om morgene, spesielt når nettene inneholder smerter i ryggen og vondt for å snu seg. Jeg skal ikke lyve å si at jeg har det kjedelig hjemme hele tiden, for jeg har det helt fint med å være hjemme, når jeg finner noe å gjøre. Men jeg har fortsatt dager hvor jeg kjenner på dette med å være utenfor, at jeg ikke begrenser meg selv, men bekkenet gjør det. Jeg har heldigvis etter litt tid virkelig akseptert situasjonen og prøver å fokusere på det jeg gleder meg til i stedefor at jeg ikke får gjort alt jeg ønsker å gjøre. Det hjelper veldig på og er egentlig et tankemønster jeg ønsker å ta i bruk i andre sammenhenger også. Men som sagt, noen dager får jeg det bare ikke til.

    Jeg kan ikke unngå de dagene hvor det er kjedelig, men det som plager meg mest er at jeg til tider kan føle meg hjelpeløs og det er ikke en følelse jeg er noe særlig glad i. For eksempel nå, så er det en del stor papp på verandaen etter barnevognene og oppussing som jeg så inderlig vil kaste. Pappen er jo ikke tung i seg selv, men lokket på pappakontaineren har jeg ikke sjans til å få opp alene. Den følelse av at noe jeg har klart helt fint på egenhånd før, nå ikke funker kan gjøre meg skikkelig sur og grinete. Det ender som regel med at i situasjoner hvor jeg egentlig budre be om hjelp, så kjører jeg på bare for å få en mestringsfølelse. Det igjen ender meg at jeg neste ikke klarer å sette meg ned på do eller komme meg rundt i leiligheten etterpå. Martin liker ikke så se meg sånn og sier hver gang at jeg må be om hjelp, men skal jeg høre? Neida.

    Jeg fikk jo beskjed da jeg prøvde meg i jobb igjen at jeg måtte stoppe når det ble for vondt og kroppen sa stopp. Selv om det kun gikk en time før jeg kjente at det begynte å bli vanskelig, så skulle jeg mestre. Jeg skulle IKKE være hjelpeløs. Det gikk jo like dårlig det og endte med oppkast og følelsen av å være syk i fire dager etterpå. Det var vel da jeg forsto at jeg bare måtte aksepter situsjonen min og trøste meg med at det mest sannsynlig går over når jeg har født. Jeg kommer nok ikke til å falle helt i ro med det å føle meg hjelpeløs, men jeg har funnet ro i at det er ingenting jeg får gjort. Jeg må bare høre på kroppen min, det er det best jeg kan gjøre for meg selv om lille William.

    //bilde er hentet fra weheart it

  • 25.05.2016 kl.16:01
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • Mor for første gang

    • 15.05.2016 kl.15:00

    Jeg gleder meg til å bli mamma og siden jeg blir mor for første gang, så vet jeg jo ikke helt hva jeg har i vente. Jeg vet at det innbærer mindre søvn, amming, gråting, bleieskift og gulp, samtdig som det også innebærer koselige trilleturer, kos og mange fine øyeblikk med den lille. Men selv om man har en ide om hvordan det kommer til å bli, så har jeg det litt i bakhodet at ikke ting alltid blir som man har tenkt. Jeg er sikkert ikke den enste gravide som har en plan om hvordan ting skal være når babyen kommer og det tenker jeg bare er en bra ting, selv om kansje ikke planene blir helt som man skisserte på forhånd. Da har  man i hvertfall forebredt seg så godt man kan.

     

    Processed with VSCO with b6 preset
    // Bildet er for en stund siden, så er nok litt større nå. Vokser fort^^
     

    Jeg fikk smake litt på ansvarsfølelsen her om dagen på helsesatsjonen. Jeg var inne til en diabetes kontroll, noe som tar tid for de som ikke vet det. Først blodprøve, så drikke et helt forferdelig søtt sukkervann, vente i to timer og så inn igjen for ny blodprøve. Prøvene mine var fine, så ikke noe diabetes hos meg heldigvis, men nok om det. Under de to timene jeg måtte hvile på helsestasjonene, kom det en mor med en ganske nyfødt sønn. Hun måtte så veldig på do og siden det ikke var noe stellebord inne på selve toalettet, så lurte hun på om hun kunne legge den lille sønnen sin hos meg. Litt motvillig sa jeg ja, da jeg er livredd for at jeg skal miste han i gulvet. Kall meg merkelig, men sånn er jeg. Kanskje derfor jeg er redd for å øvelseskjører også, tenk om det kommer et barn ut i veien og jeg bommer på gass og brems, da kan jeg ikke tilgi meg selv. Men mannet meg opp i et halvt sekund og sa til slutt ja, jeg skal tross alt ha ansvar for en liten en selv om noen måneder. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Selv om det ikke var mitt barn, så smilte jeg fra øre fra øre og kjente jeg ble varm i skinnene. Det var en blanding av forståelsen for hvor liten og hjelpeløs han var, hvor god han var og at jeg snart skal sitte med mitt eget barn på denne måten. Jeg strøk han litt på magen og tror han likte det, da han ble veldig rolig. Selv om han ikke lå der lenge, så fikk jeg kjent på følelsen av hvor mye William kommer til å trenge meg og ikke minst så ble jeg utolmodig. Ser utrolig frem til august, da jeg endelig skal få møte han og bli kjent med han.

    Siden dette er første gangen jeg blir mamma og man ikke helt sikkert vet hva man går til, så dukker det jo opp bekymringer også. Hvordan kommer jeg til å takle lite søvn, kommer jeg til å klare å amme, hva gjør jeg når han gråter og hverken kos, skifting av bleie eller pupp hjelper? Hva gjør jeg når han har vondt i magen? og hvordan takler jeg det å engste meg for at han har det bra hele tiden? ( er 100% sikker på at dette er en bekymring jeg kommer til å ha). Det er godt det finnes jordmødre og at jeg har min egen mor og Martin sin mor å gå til for gode råd. Og så har jeg en teori og et håp om at mye kommer på instinkt. At man bare vet hva man skal gjøre. Instinktet setter jo i gang med en gang man venter barn. Kosthold, trening og tilrettelegging for at barne i magen skal ha det best mulig vil jeg si er instinktiv, da det nesten er noe alle gravide tenker på og ikke bare noen. Og dette med å få på plass barnerommet og ha alt utstyre i orden før babyen kommer, blir jo nesten som at fuglene bygger reir på våren. Uansett så vet jeg i hvertfall at jeg ønsker å bli en god mor og det beste for mitt barn, så finner vel ut av det den dagen han kommer:)

     

  • 15.05.2016 kl.15:00
  • Tanker
  • 2 kommentarer
  • Mine cravings

    • 13.05.2016 kl.14:00

    Nå blir det mye graviditet her på bloggen, men siden jeg ikke gjør så mye annet enn å sitte hjemme og forundre meg over at et lille menneske vokser inni meg, så er mye av fokuset mitt akkurat på det å være gravid. Jeg synes det er facinerende at det bor en liten gutt i magen min, som romsterer, sparker og allerede nå har en egen identitet. Når han blir født, har han sine egne tanker, følelser og personlighet, og alt det har skjedd i min kropp. Klarer ikke helt å forstå det, men så er det vel ikke alt som er meningen at vi skal forstå heller:)

    En av de tingene jeg forstår veldig, er hva jeg har lyst på. Jeg har alltid trodd at cravings var sære sammensettninger av forskjellige matvarere eller i værste fall ikke spiselige ting, men der tok jeg feil. Cravingsene jeg har er nokså vanelig for gravide å ha, som frukt, bær og junkfood. Tenkte uansett at  det kunne være morsomt å dele mine cravings og hva jeg tidligere har likt, men nå bare ikke orker. og se om det er noen i samme båt, eller om noen har opplevd å bli sugen på noen av de sære sammensettningene jeg har hørt om^^

     

    Jordbær

    Dette er nok den største vil jeg si. Har alltid lyst på jordbær og når vi er i butikken må jeg jobbe hardt for å ikke ta med meg en kurv hver gang. Det er nok også den jeg snakker mest om og som kommer tydligst frem, for venninne mine har av en merkelig grunn alltid disket opp med jordbær når jeg er hos dem, eller tatt med når de er hos meg^^. Etter å ha spist min del av jordbær som noen ville mene, har jeg god peilig på hvilke som er gode og ikke, så hvis noen lurer på hvor de skal kjøpe jordbær, vil jeg si at jeg er rette person å spørre. Man skulle tro jeg ble lei av jordbær etterhvert også, men nei keep them comming sier jeg bare, og det jeg ser frem til nå, er de norske. Da blir det jordbærfest hos oss for å si det sånn^^

     

    Frukt

    Jeg har også fått dilla på frukt og da er det annanas, mango og melon som tilfredstiller ganen min mest. Kommer Martin hjem med en av disse, så er det litt lettere å legge til siden hormonene som kan få meg til å bjeffe på småting. Er ikke lett å holde styr på humøret, men å gi meg en av disse gir meg...eller Martin en pause fra hissigproppen som bor i meg for tiden^^

     

    Salami og Brie

    Så er det jo disse tingene man ikke kan spise, men har så sinnsykt lyst på. Et nystekt rundtstykke med majones og salami er noe jeg skulle gitt mye for, men med tanke på risikoen for listeria og toksoplasma gjør at jeg holder meg langt unna. Han lille i magen kommer før alt annet. Det jeg kan unne meg er grillchoritzo, da denne varmebehandles og er så god. Dumt det bare gir så innmari halsbrann, ellers hadde jeg spist dette mye mer enn jeg har gjort. Det som også passer veldig fint sammen med salami, er brie og av samme årsak som salami kan jeg ikke spise dette heller. Men når jeg kan, skal jeg røske med meg alle typer sorter av salami og mykoster.

     

    Kjøttkaker

    Dette må selvfølgelig være hjemmelagde og siden det tar sin tid med kålstuing og diverse jeg liker til , så blir det desverre ikke så ofte. Men husker da svangerskapkvalmen sto på for fullt, da var kjøttkaker livreddende. Er ikke lett å få i seg mat, når man er kvalm og alt er uapettitelig, men kjøttkaker det synes jeg var godt og kunne spise masse av. Husker når vi var invitert til besteforeldrene til Martin i Harstad og de hadde lagd kjøttkaker. Hvis jeg ikke husker helt feil, så endte det med at all maten ble plassert borte til  meg, etter at alle var forsynte, for jeg syntes det var så godt. Siden jeg ikke lenger har noen bestemor som kan lage kjøttkaker til meg, setter jeg stor pris på mors sine kjøttkaker og det tror jeg hun vet sånn som jeg spiser^^

     

    Junkfood

    Jeg prøver å spise sunt, men noen ganger må jeg bare innom Mc Donalds og kjøpe burger. Jeg har alltid likt Mc Donalds, men før jeg ble gravid kunne det gå flere måneder mellom hver gang jeg tok turen innom, nå...ja, nå er en annen historie. Jeg prøver å gå forbi, men ender som regel opp med å gå tilbake. Jeg pleier å finne på en god grunn til å unne meg litt junk og de grunnene er jo bare vås. Skal vel ikke ha belønning for at man klarte å komme seg ut av døra vel? noe de fleste gjør hver dag og hele tiden. Men akkurat der og da er det en god nok grunn for meg^^

     

    Tran

    Her kommer vel den litt sære^^ Tran er jo ikke kjent for å være godt , men jo jeg synes det. Har alltid likt tran, men etter at jeg ble gravid har jeg tatt meg selv i si "mmmm" når jeg får min daglige spiseskje. Jeg har tatt vitaminer og trankapsler tidligere i svangerskapet, men piller og meg får jeg ikke helt til. Jordmor minte meg da på at det finnes flytende og at det også inneholder de vitaminenen jeg trenger, så trenger egentlig ikke ta noe i tillegg til en skje med tran. Da jeg tok min første skje, skjønte jeg ikke helt hvorfor jeg ikke hadde tenkt på dette før. Skulle bare ønske man kunne ta to skjeer og ikke bare en.

    ...

    Så er det disse tingene som jeg har likt veldig godt, likt eller synes har vært greit tidligere, men nå ikke er like begeistret for.

     

    Taco

    Hold taco unna meg! Er det noe jeg ikke takler nå så er det smaken og lukten av taco. Kan klare Martin sin ekte taco, hvor han lager alt fra bånn, men den tradisjonelle norske, kan bare gå å hjemme seg. De gangene Martin har kommet hjem med taco under graviditete, så har han fått alt fra ilsint til, til lei seg, til rett og slett mutt. Taco vil jeg absolutt ikke ha. Det er ikke sånn at det ikke blir spist taco, det må bare avtales med meg først, så jeg mentalt kan forberede meg eller finne på noe annet å spise^^.

     

    Sjokoladepudding

    Det er sinnsykt godt, eller det var det før jeg ble gravid. Synes det fortsatt er godt og får jeg det servert, så går det ned uten problem for å si det sånn. Det merkelige er bare det at det gikk fra å være noe jeg cravet ganske ofte, til å ikke være så spennende. Jeg får fortsatt lyst på sjokoladepudding, sånn som nå for eksempel, men det er bare påfallende hvor sjeldent jeg har lyst på det nå enn før jeg ble gravid. Til gjenngjeld så blir jeg veldig sugen på det når jeg først vil ha det, så skal ikke se bort ifra at jeg må kjøpe inn en kartong.

     

    Fisk

    Dette er ikke bra! Det anbefales å spise rikelig med fisk under graviditeten, da fettstoffene i fisken hjelper til med å bygge opp hjernene til barnet, samt motvirker depresjon som noen får under graviditeten eller etter at de har født. Men neida, det jeg alltid har vært glad i virker plutselig så kjedelig. Jeg spiser fisk for lille William sin skyld, men det er ikke like stas som før. Merkelig!

    ...

    Det er rart hvordan kroppen påvirkes under et svangerskap og som jeg har skjønt er det ingen som helt har klart å finne ut hvorfor. Og luktesansen forsterkes jo også. Ting jeg ikke har hatt problemer med før, lukter jo nå helt forferdelig. Vi er skrudd sammen på en måte jeg ikke helt forstår. Men det viktigste er jo at babisen har det bra, så får man heller bare fortsette å undres til det uendelige.

  • 13.05.2016 kl.14:00
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • Mammakropp

    • 12.05.2016 kl.11:36

    Mammakroppen er ikke noe jeg har tenkt så mye på for min del. Jeg har ingen planer om å se ut som en modell fire måneder etter fødselen og har ingen planer om stress med det heller. Fokuset mitt når jeg har født er på lille William og tilpasse meg den nye hverdagen. Jeg sier ikke at jeg ikke kommer til å trene, men det er for å holde meg i aktivitet og holde den skjeve ryggen min under kontroll, ikke for å oppnå en veltrent kropp. Det målet kan jeg snuse på litt senere. Men selv om jeg ikke tenker så mye på det i forhold til meg selv, kan jeg ikke la være å legge merke til at det er noen mammakropper som hedres og noen som rakkes ned på som et dårlig forbilde.

    Det spørsmålet jeg stiller meg da, er hva er en mammakropp? Trodde det var kroppen til en som har båret og født et barn, uavhenging om den er stor, liten, lav, tynn eller frodig. Alikevel ser jeg ofte i media at kvinnene som legger ut bilder av kropper med litt former og fett etter en fødsel hedres som eksempler på den "ekte" mammakroppen. Men de som har flat mage etter to uker og vil vise dette frem, får kritikk på at de gir ut feil signaler og at virkelighetens mammakropp ikke ser sånn ut. Men hallo, dama med flat mage etter to uker har da like mye båret frem og født et barn, altså så har hun en like ekte mammakropp som noe andre. Og er du stolt av kroppen din, uanhenging av fasong og størrelse så er det vel lov å vise den frem. Skal vi pakke oss inn og la andre få bestemme hva som er lov å være stolt av. Det er ikke stygt å være frodig, det er ikke stygt å være tynn og det er ikke stygt å ha noen kilo mer enn andre. Din mamma kropp er vakker akkurat som den er, fordi den er bevis på den utrolige jobben du har gjort. Tror det er på tide å se mennesker i øynene og se personen og ikke analysere alt fra skuldrene og ned. Vi er forskjellige og det må vi bare akseptere.

    Kan vi ikke slutte å vri hodene våres rundt om hva en ekte mammakropp er eller ikke. Kan ikke du som ser deg selv i speilet og føler deg utilpass der det henger og slenger litt, eller du som som står der å føler du må skjule en kropp du er stolt av, klappe deg selv på skulderen. Du har akkurat gjort verden mest fantastiske jobb! Du har båret rundt på et barn i ni måneder, med kvalme, halsbrann, bekkenløsning, hovne og vonde ben, oppblåst mage, ligamentsmerter, kynnere og alt som hører en graviditet til. Du har kommet deg opp på morningen og ut i aktivitet, tatt vitaminer, massert magen med olje, passet på å spise sunt og variert og alt mulig for at den lille i magen skal ha det bra. Du har kanskje vært gjennom, hormonkviser, humørsvingninger og alt det innebærer. På målstreken har du jobbet og gitt 100% av deg selv. Du har svettet, vært gjennom smerte, kanskje oppkast, ubehag, redsel. Du har jobbet hardt for å bringe et nytt liv til verden. Så klapp deg selv på skulderen og se på premien din for strevet. Han eller hun forguder deg uansett om du har vaskebrettmage eller noen kilo mer. Er ikke det mer viktig enn hva som er den "ekte" mammakroppen?

  • 12.05.2016 kl.11:36
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • hjemmeværende!

    • 15.03.2016 kl.11:52

    Neida, ble ikke noe bedre søvn på denne jenta. I tillegg har jeg klart å pådra meg en forkjølelse, yay! Så i dag blir nok enda en innedag tross det fine været. Nå skal jeg jo som sagt til fysioterapaut i morgen, så håper litt behandling kan gjøre susen:) Sånn utover det, virker det som alt er bra med lille William. Han sparker i hvertfall innom et par ganger om dagen og i natt var det et lite maraton igjen^^

    Selv om dette svangerskapet har medført mye vondter og jeg nå faktisk vurderer sterkt å skaffe meg krykker til de litt ekstra tøffe dagene og tidene på døgnet, holder de små sparkene fra William meg i gang. Jeg gleder meg bare mer og mer til jeg skal få holde han i armene og bli ordentlig kjent med han. Det er premien ved målgang som gjør at jeg ikke fortviler helt over å måtte gå her hjemme. For det har virkelig blitt sånn at jeg ikke helt bestemmer over min egen hverdag. Har jeg et ærend jeg må gjennomføre, må jeg sette meg som mål å få gjort det i løpet av uka. Jeg kan ikke sette av en spesiell dag, da bekkenet nødvendigvis er sammarbeidsvillig akkurat den dagen. I tillegg vet jeg at de dagene jeg er ute å farter, medfører at det kommer to eller tre dager etter hvor jeg bare må ta det helt med ro. 

    Jeg er forferdelig glad for at jeg er gravid og jeg tar det virkelig ikke forgitt, når jeg vet at det er de der ute som sliter med å bli det, eller ikke kan bli det i det hele tatt. Jeg setter veldig pris på at jeg er en av de heldige som faktisk kan bære frem et barn. Men jeg kan ikke sitte å lyve å si at jeg alltid synes det er fantastisk hele tiden. Når man ikke får sove om natten, når det å gå i butikken blir problematisk, eller sosiale eventer må bortprioriteres, til tross for at man hadde så fryktelig lyst. Men jeg skjønner jo at det bare må være sånn og har akseptert det for lenge siden.

    Nok om vondter og det som hører med det i dag. Måtte bare lufte tankene og det føler jeg at jeg nå har fått gjort:) Planene i dag er egentlig ikke så stor, bortsett fra at jeg skal lage thai biff wok til middag og hvis jeg orker skal jeg prøve meg på hjemmelagde nacho chips som jeg skal servere til chili con carne senere i uka. Det kommer i hvertfall oppskrift på begge to i løpet av de neste dagene:)



     

    Et bilde fra en litt bedre dag! Foto: Mia Tåsåsen

     



     

     

  • 15.03.2016 kl.11:52
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • Min lille drøm!

    • 13.03.2016 kl.17:42

    Jeg er sikker på at det er flere som har fått med seg saken, der en Mc Donalds i Norge har satt opp en ulovelig fuglefelle. Jeg orker ikke gå i detalj på hva fellen gikk ut på, da jeg helst vill glemme det og skulle ønske den aldri hadde eksistert. At en sånn type felle i det hele tatt produseres er urovekkende, provoserende og ikke minst forferdeilig trist. Hvem ønsker å gjøre sånt mot forsvarløse dyr og hvilken sjef i en bedrift kan la dette skje uten å ta noe ansvar. Vi mennesker har virkelig tatt oss til rett i denne verden og tror visst vi kan gjøre som vi vill.

    Jeg er sint og lei meg! Samtidig føler jeg meg hjelpesløs. Jeg er sikker på at det skjer mye vondt med dyr innenfor de fire vegger som aldri noen får vite om, og det gjør så smertelig vondt. Jeg er sikker på at det bare er et fåtall som blir oppdaget og faktisk blir gjort alvor av og reddet. Jeg er derfor super fornøyd med at dyrepolitiet er på vei inn i norge. Det er fortsatt en lang vei å gå da ikke hele norge er dekket, men vi er i hvertfall på rett vei. Og man kan varsle om mistenkelige hendelser og situasjoner, og vite at det er en politipatruljer som er satt opp kun for å ta seg av bekymringsmeldinger ang dyr. Man lipper å føle at politiet må prioritere andre ting først og kanskje kan se på det om de har mulighet.

    I sosiale medier dukker det opp hjerteskjærende videoer av dyr som enten har levd under årelang misshandling, noen i et hjem med en grufull eier, eller bare fordi de ikke har et hjem. Disse videoene ender som regel med en lykkelig slutt og en god og ny familie. Jeg elsker de lykkelige sluttene, men klarer ikke la vær å tenke på de som aldri blir reddet, de som lever og dør under misshandling og ikke får det lykkelige livet de fortjener. Ikke minst at det ikke tar slutt. Det er mennesker som aldri burde vært født og disse menneskene vil dessverre alltid eksistere i vår verden. Jeg har felt en god del tårer når disse tankene dukker opp.



     

    bildene er hentet fra pinterest.

     

    Jeg har på grunnlag av min kjærlighet til dyr en liten drøm, som jeg er ganske sikker på at jeg deler med min kjære Martin. Jeg ønsker meg et lite småbruk hvor jeg kan ha litt forskjellige dyr. Noen kuer, sauer, griser og kanskje høner. Jeg ønsker at barna våres skal vokse opp med dyr og forstå at storfe og griser, ikke bare er pølser og ribbe på en tallerken, at kuer ikke bare er melk, at egget kommer fra et sted og at sauer ikke bare er pinnekjøtt og ullgenseren de har på seg. Jeg vill at de skal forstå at dyr nyter kjærlighet og berøring, akkurat som oss. Med andre ord, vil jeg ha et småbruk med kjæledyr som i vårt sammfunn blir sett på som bruksdyr. Jeg vil at hønene skal vandre rundt på gårstunet, grisene skal få rulle seg i søla og grave etter røtter så mye de vill, sauene skal få beite og slappe av i fred og ro og kuene skal kunne gjøre det samme uten å engste seg for å ende opp på en juletalerken eller i fårikålen til høsten. Den dagen de de blir slaktete, er den dagen de har så vondt eller er så gamle at det beste er å la de slippe.

    Selv om jeg er glad i dyr, så spiser jeg kjøtt. Men det går ann å tenke på hvor kjøttet kommer fra, og om dyrene du spiser har levd verdige og lykkelige liv. Jeg ønsker at barna våres ikke skal ta all maten de får servert for god fisk, men være litt kritisk til hvordan dyret har hatt det, om høna som la egget har et godt liv og ikke minst om slakten av dyret skjer med dyrevelferd høyt til stede. Jeg vil at de skal tenke over hva de putter i seg.

    Jeg tror jo også at barn som vokser opp med dyr, vokser opp til å bli snille mennekser, med gode holdinger og en evne til å vise medmennesklighet. Så det er ikke bare dyrene som får kos og et kjærlighetsfult liv, men barna sitter igjen med verdifull lærdom og gode verdier. Jeg ser jo også at dette er et mål og kanskje bare en drøm som tar lang tid å realisere, men det er lov å drømme og jeg er sikker på at hvis man vill, får man det til.

     



     

     

  • 13.03.2016 kl.17:42
  • Tanker
  • 2 kommentarer
  • Lykke!

    • 27.02.2016 kl.23:17

    Lykke for meg akkurat nå, er å komme meg litt ut. Selv om det går veldig sakte, er en tur i skogen noe jeg setter veldig pris og når mamma spurte om vi skulle ta en tur i dag takket jeg ikke nei. Med små smuseskritt fikk jeg i hvertfall gått en liten tur, før jeg måtte snu. En liten tur i min situasjon er bedre, en ingen tur i det hele tatt. Luna fikk også springe rundt å snuse og da kunne det jo ikke bli så veldig mye bedre:)



    lykke for denne jenta er å snuse rundt i snøen

     

    Lykke er for mange, tror jeg, en trygg og go familie, en opptur i karrieren, eller kanskje en reise. Jeg tror det er veldig store forskjeller på hva vi oppfatter som lykke og hva som skal til for at vi oppnår dette og om det i det hele tatt er mulig å bli helt lykkelig. Jeg finner lykke og ikke minst trygghet i familien min og føler jeg kommer langt i livet med å ha de rundt meg. Fra foreldrene min, søsteren min og ikke minst min egen lille familie, som snart skal bli en til. En stabil jobb, er jo også med på å skape en trygghet. For meg er dette nok til å kunne si at jeg føler meg lykkelig. Men selv om familie er viktig for de fleste, tror jeg ikke det er alle som kan falle til ro med kun barn, hund, hus og bil. Noen har kanskje andre sider som må tilfredstilles før man føler livet er sånn det skal være.

    Jeg som veldig mange andre er kreativ og for noen er dette noe de må drive med på heltid for å føle at de er der de vil være. Noen vil leve av kunsten de lager, noen vil leve av å sy klær, andre vil leve av å produsere smykker. Jeg tror ikke alle kan si seg helt lykkelige før den kreative delen har fått tatt sin plass, og er en stabil del av hverdagen. Altså, det holder ikke bare med familielivet og den stabile jobben med den stabile inntekten, det må det lille ekstra til! Jeg trenger ikke å være kreativ i form av håndtverk for å være lykkelig, men samtidig gir det meg masse og få lov til å være det. Så når man virkelig brenner for det man driver med og det er utenkelig å forbli eller ende opp i det vi kan kalle en "standard" jobb, så skjønner jeg hvor det kommer i fra. Hadde jeg ikke vært så opphengt i den økonomiske stabiliteten jobben min gir i dag, så hadde jeg kanskje gjort noe annet. For jeg tror det er mange som velger en vei utifra økonomisk trygghet og ikke hva man egentlig drømmer om.

    Når det kommer til en stabil økonomi, tror jeg mange ser på det som lykke og selvfølgelig er det en viss lykke i det å ha penger. Man vet at man har råd til å sende barna på håndballtrening, man har råd til å kose seg litt ekstra i helgene og man har råd til å ta en jentetur nå og da. Men jeg tror penger gir en trygghet, som igjen gir en litt falsk lykkefølelse. For det ligger noe i det at penger ikke er alt, for det er ikke det. Når du ligger i telt i skogen på sommeren og hører stillheten,når din aller beste venninne endelig kommer hjem fra utveksling, eller du får oppleve en fødsel, kan den følelsen du kjenner i disse øyeblikkene betales med penger? Nei, de er helt gratis og kan oppleves uten minus på konto. Lykken ligger ikke hva du eier fysisk eller hvor mye du har i banken tror jeg, men opplevelsene du opplever sammen med deg selv alene, eller mennesker du er glad i.



    Dette gjorde meg lykkelig i dag, sol og frisk luft

     

    Opplevelser er det mange som finner glede i og noen kanskje mer en andre. Lillesøsteren min elsker å reise og gjøre det hele tiden, mens jeg har ikke så stort behov for å reise verden rundt. Jeg liker å reise, men som sagt finner jeg lykke andre steder. Noen vil kanskje føle seg fanget i en "standard" jobb, fordi muligheten til å hoppe på et tog, fly eller buss til en nytt og spennende sted begrenses. Man har plikter og det må passe for arbeidsplassen at man tar seg fri. Det er derfor jeg tror noen av oss aldri faller helt til ro. Har noen små jobber her og der, kjøper kanskje ikke drømmehuset og venter med å få barn til de er godt voksne. Lykken for dem er å oppleve nye kulturer og hele tiden fylle på arkivet med nye opplevelser, smaker og ja, ting man ikke ser eller har her hjemme. Jeg forstår denne lykken også, jeg. Hvor mange ganger har jeg ikke kommet hjem fra reise og det har gått opp for meg hvor godt det egentlig var å komme bort. Selv om jeg ikke har behov for å fylle opp arkivet like mye som andre kanskje har, så skjønner jeg godt at følelsen av å reise og gjøre noe helt annet, frister til gjentakelse.

    Jeg tror absolutt ikke at det er noen fasit på hva som gjør hver enkelt av oss lykkelige, selv om barn, hus, hund og bil er noe mange strekker seg etter og er fornøyde med. Og jeg tror mye av det vi ser på som lykke har forandret seg etter omgivelsene og hva samfunnet forventer av oss. Det kan jo hende det satt en kvinne på et kjøkken her i Oslo på 50 tallet med plikter opp til ørene og drømte om å bli bilmekaniker. Men samfunnet fortalte henne at hun skulle være lykkelig hjemmeværende med mann i arbeid og barn å ta seg av. Vi har kanskje i senere tid gitt oss mer lov til å følge drømmene våre og derfor følge den veien som gjør oss lykkelige, uavhenging av hva samfunnet og andre mener. Uavhenging av økonomi og status. Men en ting er sikker og det er at jeg tror lykken finnes der ut for oss alle, uansett hva det enn måtte være. Og har du ikke helt funnet ut av det enda, håper jeg du gjør det snart:)

  • 27.02.2016 kl.23:17
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • Jeg har bare en kropp

    • 26.02.2016 kl.17:11



    I går sa kroppen min stopp, den ga ganske klar beskjed på at jeg nå må ta med ro. Jeg er en av de som desverre har fått tidlig bekkenløsning og alt som hører med det. For de som ikke har hatt dette eller vet hva det er, så kan jeg si at det er ganske vondt og hemmende. Det å gå ut med hunden, gå i butikken, til og med ta ut og inn av oppvaskmaskinen kan være vondt. På grunn av dette klarer jeg ikke å jobbe så mye og i går fikk jeg svi for de fire timene jeg var på jobb.

    Fire timer på jobb betyr at jeg blir sengeliggende og ganske ute av stand til å gjøre noe som helst resten av dagen. Det blir som regel etterfulgt av en natt med dårlig søvn og ja meg oppi det hele med dårlig humør. Jeg er vant til å ha en viss smerte hele tiden, da jeg har kjev rygg i tillegg, men dette tar kaka. I går endte det faktisk med at jeg sto ute og kastet opp når jeg skulle lufte voffsen, fordi jeg hadde så vondt og kroppen rett og slett var utslitt.

    Den mentale delen av meg har ikke lyst til å prestere noe dårligere selv om jeg er gravid. Jeg vil på jobb, jeg vill være i aktivitet, og ikke minst sosial. Jeg vil være hun som holder hus og hjem ryddig, hun som går lange turer med hunden, hun som fungerer i hverdagen og jeg vil føle meg nyttig. Det at dette ikke lenger er like lett og til tider umulig, var vel en av de grunnen til at jeg i går brøt litt sammen. Tårene rant og jeg følte meg plutselig som en belastning, en som ikke en gang klarer å gå utenfor blokka med hunden uten at det verker. Da holdt samboeren min rundt meg og sa noe som fikk meg til å tenke, og faktisk ikke se fult så tungt på det lenger. "husk at du har en kropp og den kroppen skal fungere den dagen barnet vårt kommer til verden. Den skal være med første dag i barnehagen, den skal være med å lære barnet vårt å sykkle, den første skituren og masse andre gleder vi skal dele sammen. Hvis du ikke tar vare på den nå, er det ikke sikkert du får den tilbake. Og vår lille jente eller gutt setter mer pris på en mor som kan være med på alt det morsomme i livet, ikke om hun presset seg gjennom smerte i svangerskapet fordi hun trodde hun måtte være flink pike"

    Det gikk ikke opp for meg med en gang, men etterhvert falt brikkene på plass. Jeg skal jo være mor når svangerskapet er over, jeg skal tilbake på jobb og jeg skal fungere igjen. Men disse oppgavene blir tyngere om jeg ikke tar var på meg selv nå og hører på kroppen min. Ikke minst respekterer den når den sier at det er nok. Jeg vil være den beste mamma barnet mitt kan få og for å være det må jeg begynne med å ta vare på meg selv. En lykkelig mor, vil også være en aktiv mor, en engasjert mor og en god mor. Og lykke for meg er en kropp som kan være med hele resien barnet mitt skal oppleve, fra sine første skritt til han eller hun flytter hjemmefra. Jeg skal også passe på å klappe meg selv på skulderen de gangen det er ekstra vondt, og være stolt av at jeg klarer å bære fram et barn og ikke minst er villig til å gå gjennom ill og vann for det. Jeg skal være stolt av at kroppen min skape og ta vare på verdens beste premie.

    Jeg gleder meg ufattelig mye til å bli mamma. Jeg tar meg selv i å se på søte små klær, barnesenger, leker og ja alt som finnes av babystuff. Og selv om ting i svangerkskapet ikke alltid er så lett, fra kvalme til ryggplager og ikke minst bekymringer, så er man så heldig at man skal få bli mamma. Så hvis det er flere i samme situasjon og det til tider er dager hvor ting er litt tøffe, prøv å tenkt på "pokalen" ved mållinjen. Den er jeg hundre prosent sikker på, at er verdt å strekke seg etter.

    Processed with VSCOcam with t1 preset

    Lille Luna passer alltid på meg når formen ikke er helt som den skal

  • 26.02.2016 kl.17:11
  • Tanker
  • 1 kommentar
  • bekymringer

    • 25.02.2016 kl.14:43

    Jeg er en person som bekymrer meg mye. Alt fra penger til om voffsen har det bra. Fant nettopp ut at lille Luna har små sår i huden  vi ikke har lagt merke til før, og slev om det sikkert bare er en tur til veterinæren, litt antibiotika eller spesialsjampo som skal til, så kan jeg ikke la vær å bli litt bekymret. Jeg vet jo at mye i livet ordner seg til slutt, men den lille stemmen som forteller meg at ting kan være farlig eller ikke at ting ikke alltid går som det skal, er alltid med.

    Det å bekymre seg kan rett og slett nesten være vondt, spesielt hvis du er en av de som bekymrer deg mye og over alt. Enda vanskeligere blir det når de rundt deg kanskje ikke helt forstår hvorfor du føler det du føler og hvordan det faktisk kan sette en demper på det meste. Jeg er nok ikke av de verste, men jeg kan klare å sette meg inn det og aldri helt falle til ro. Det er hele tiden noe som må ordnes, planlegges, sjekkes og kontrolleres. Hvis jeg ikke har full kontroll, kan det noen ganger gå over i krisetilstander. Verden rundt kan rase sammen, fordi jeg får purring på en regning jeg vet og har beviser på at jeg har betalt. "Æææææ, hva er dette for noe, dette er feil, hvorfor sender de dette?" I stede for å sette meg ned med en gang, sende mail og få saken ut av verden, forsvinner jeg litt i bekymringen min rundt det. Jeg får sendt mailen til slutt, men skulle ønske jeg kunne komme frem til den løsningen uten å måtte bli stressa først.


    Turer med min kjære samboer og voffs er alltid en bekymringsfri opplevelse
     

    Penger er jo noe jeg alltid begymrer meg over og det er kanskje det verste. Nå som jeg skal gifte meg er jeg forberedt på at det må gå en del penger ut av konto, og det i tillegg til at jeg og samboeren venter vårt første barn og det går jo litt penger der også. Jeg vet jo at det ordner seg, men den stemmen i bakhode vil ikke gi helt slipp på meg. Vi skal ikke ha noe stort bryllup og vi lager mye selv, så der er jo penger spart, men alikevel er det noen ting man bare må punge ut for og det blir litt det altså. I tillegg vil jeg kun ha det beste for vårt kommende barn. Man kan få barnevogner, bilseter og egentlig ganske mye til en billig penge, men på hvilken skala ligger sikkerheten da? Nei, her må det prioriteres riktig både når det kommer til barn og bryllup.

    Til tross for at jeg lett bekymrer meg har jeg lært meg og slappe litt mer av etter at jeg ble gravid. Misforstå meg rett, jeg er fortsatt en bekrymret sjel, men kanskje ikke så ille som før og selv om det kansje ikke er så mye til forskjell, er det fortsatt deilig å kunne senke skuldrene litt i hvertfall.

    Håper alle får en bekymringsfri dag videre:)

     

  • 25.02.2016 kl.14:43
  • Tanker
  • 0 kommentarer
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no