Nå gir jeg snart opp!

  • 29.09.2017 kl.20:24

Nå gir jeg snart opp!^^ Det er over et år siden William kom til verden så ammetåka kan jeg ikke skylde på lenger. Det er nemlig sånn at hukommelsen ikke er helt som den pleide å være. Jeg husker ting fra tenårene og nedover, men sånne dagligdagse ting som å følge en ukeplan fra barnehagen er neimen ikke lett å arkivere i topplokket. Jeg husker jeg kom for å hente William en dag og i det jeg var på vei ut igjen fortalte den ene barnehagetanten at de hadde vært på tur og grillet. "Ja...grilltur ja" Det var da det slo meg at jeg hadde glemt å sende med grillmat og lille William hadde måttet nøye seg med en litt kjedelig brødskive med leverpostei. Selv om William mest sannsynlig ikke brydde seg noe særlig om det, var det for meg helt ulikt å glemme noe sånt. 

Det er ikke bare ukeplanen fra barnehagen som ikke sitter. Det å bake boller har plutselig vist seg som en utfordring. Altså jeg kunne bake store og luftige boller som var saftige i flere dager, men nå ser de mer ut som små brente rosiner. Neida, det er ikke så ille, men jeg må ty til 123 boller fra Toro for at det skal bli spiselige boller her hus. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd og savner den Oda som nesten husket alt og alltid hadde kontroll. Det hadde vært hyggelig å kunne bake boller igjen og ikke minst slutte å putte tørkepapir i kjøleskapet, for ja det er noe jeg også gjør. Er det noe jeg ikke finner, så ligger det som regel på et helt ulogisk sted. Skjønner dere at jeg snart gir opp eller?^^

Jeg husker heldigvis de viktigste tingene, men jeg har aldri hatt behov for å skrive ned avtaler eller legge inn planer med varsler på mobilen. Nå! Hvis jeg ikke gjør det, kan du banne på at det er glemt fem minutter etter det er avtalt^^ Jaja, hukommelsen kommer vel tilbake...eller?

Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living: HER // Facebookside blogg: HER

Foto: Martin Nygaard

  • 29.09.2017 kl.20:24
  • William
  • 0 kommentarer
  • Jeg ser etter nye blogger å lese!

    • 20.09.2017 kl.14:06

    Enkelt og greit ser jeg etter nye blogger å lese. Har du en blogg du mener inspirer, har gode bilder eller gode tekster. Legg igjen en kommentar med link til bloggen din. Kanskje du får en ny fast følger:D

    Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living:HER // Facebookside blogg:HER

  • 20.09.2017 kl.14:06
  • William
  • 27 kommentarer
  • Kommer snart tilbake!

    • 31.08.2017 kl.19:29

    Hei flotte dere!

    Er hyggelig å se at dere fortsatt stikker innom, selv om bloggingen har vært på bånn. Jeg er tilbake på jobb og opplever dessverre litt smerter rundt det, pluss ganske så lite energi når jeg kommer hjem. Derfor har jeg måtte satt bloggen litt til side og prioritere det som er viktigste for meg og det er jo lille William. Jeg lover å komme sterkere tilbake om noen uker og med mye på hjertet.

    snakkes snart!

  • 31.08.2017 kl.19:29
  • William
  • 4 kommentarer
  • Der sprakk bobla!

    • 22.08.2017 kl.22:39

    Der sprakk bobla! For man lever litt i en boble det første året med den lille og jeg tror spesielt når det er det første barnet. Plutselig er det planlegging av hva som skal være med til barnehagen, smøre matpakke, forholde seg til ukeplaner og beskjeder. Det har plutselig blitt så tydelig at veien ut i den store veien har begynt. At første skritt er tatt og at det i årene fremover bare blir mer og mer som skal oppleves og ikke minst mer og mer som skal legges inn i vår daglige rutine. En nye milepæl er nådd og selv om William kun er et år, så er veien mot å bli selvstendig absolutt i gang. At han en dag skal bli voksen er helt fjernt, men den dagen han er det, kommer jeg nok til å føle at tiden har sust forbi. Tenker på hvor fort det første året har gått.

    En annen ting som dukker opp, når denne bobla sprekker er kontakten med andre foreldre. Jeg er jo først ut i vennegjengen og hadde ikke så godt kontakt med barselgruppa, så jeg skal innrømme at jeg ikke har omgitt meg med andre med barn på samme alder. Det er derfor litt rart å møte andre, og ikke minst en følelse av å være forferdelig voksen. Nå omgås jeg andre foreldre, nå er jeg en av dem. Nå er jeg en av de som levere barnet mitt i barnehagen og stresser av gårde til jobb. Kommer hjem etter endt arbeidsdag, gir middag til den lille, fyller opp badevannet, plasker og tuller, smører, pusser tenner, koser og sier natta. Skal påpekes at det absolutt ikke er noe negativt, jeg klarer bare ikke se for meg selv så voksen. Føles jo ikke så altfor lenge siden det var jeg som satt liten og bekymringsfri i badekaret...neida...joda^^

    Jeg skal innrømme at selv om jeg er forferdelig stolt når jeg leverer William i barnehagen, så kommer jeg til å savne bobla litt. Savne tiden helt i starten da tiden stod stille og verden utenfor på en måte ikke eksisterte. Jeg kommer til å savne hans første smil og når ha så smått hadde begynte å "prate". Jeg kommer til å savne tiden jeg fikk se han utvikle seg i en rasende fart, og den flotte personligheten hans komme til syne. Det har vært godt å leve i bobla og som sagt kommer jeg til å savne den, men jeg er klar for å leve litt utenfor også. Han har jo det så godt i sin nye hverdag og det er godt for mammahjertet å se. 

  • 22.08.2017 kl.22:39
  • William
  • 3 kommentarer
  • Over all forventning!

    • 19.08.2017 kl.09:44

    Det ble en liten uplanlagt bloggferie på meg. Med William i barnehagen har jeg ladet opp og sovet et del. Er lenge siden jeg har følt meg så uthvilt og våken, samtidig ikke. Dere vet når man har hatt mangel på søvn en stund og endelig får sove, da blir man nesten enda mer trøtt om det er mulig^^

    Uka har vært en deilig, men lang uke. Med bursdagsfeiring og mye morsomt. Jeg og Martin har fått litt alenetid og ikke minst har JEG fått litt mer alene tid en vanlig. Jeg vil forresten benytte anledningen til å takke for alle  de hyggelige gratulasjonen på William sin store dag:D Det å bli ett år er stort, men det å begynne i barnehagen på samme dag er noe enda større. Barnehagen har gått over all forventning og energien og det lykkelig vesenet til lille W tilsier at han storkoser seg. Som det ble sagt i barnehagen, mener de ansatte at han er mer enn barnehageklar. Du kan jo tro jeg og Martin er fornøyd, og vi krysser fingrene for at det fortsette sånn.

    Vi var aldri veldig usikre når det kom til William og barnehagen, men man vet jo aldri. Det kunne jo gått andre veien, men heldigvis ble barnehagen tatt imot med et stort smil. De ansatte virker også veldig fornøyd og fikk fortalt i går hvor nydelig William er, alltid blid. Som mamma blir jeg jo litt ekstra glad og ikke minst stolt. Jeg krysser som sagt fingrene for at dette fortsetter. Neste uke er det tilbake på jobb for både meg og Martin. Hva jeg tenker om det skal jeg skrive litt mer om senere!

    Ha en strålende lørdag

  • 19.08.2017 kl.09:44
  • William
  • 4 kommentarer
  • gratulerer med dagen William!

    • 14.08.2017 kl.09:00

     

    I dag er det en stor dag! Ikke bare blir du ett år, men du har din første dag i barnehagen. Jeg er så stolt at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Smilet ditt, latteren din og ikke minst humoren din gjør livet så mye lettere, så mye lysere. Du skulle bare visst hva jeg oppnår og ikke minst tørr å gjøre, når jeg har deg i tankene. Du er for liten til å skjønne det selv, men du er den største inspirasjonen jeg har i livet og den som gir meg mot til å fortsette og gjennomføre ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare. En dag skal jeg fortelle deg dette! At ved å bare være akkurat den du er, gir du meg så mye glede, pågangsmot og kjærlighet. Det er nå sånn at som din mor skal jeg lære deg en hel del, men sannheten er at DU lærer meg noe nytt hver dag. Jeg er så uendelig takknemlig for å være mammaen din og gleder meg til alt vi skal oppleve sammen! GRATULERER MED DAGEN VERDENS BESTE WILLIAM! 

  • 14.08.2017 kl.09:00
  • William
  • 8 kommentarer
  • Det skremmer meg!

    • 10.08.2017 kl.12:47

    Hvis det er noe jeg er trygg på, så er det i rollen som mamma. Jeg er ganske sikker på at valgene og avgjørelsene jeg tar er til William sitt beste. Men allikevel hvor trygg jeg er, kan det også være forferdelig skremmende. Sykdom og  situasjoner man ikke har kontroll over er noen ganger skumle å gå igjennom, selv om det ikke er noe alvorlig. 

    Jeg snakket med svigerforeldre mine i forrige uke, hvor de fortalte meg at uansett hvor store barna dine er, så er man alltid litt bekymret for dem. Det er virkelig noe jeg tror på! For i en situasjon hvor andre barn, generelt andre mennesker blir normalt syke, reagerer jeg ikke noe særlig. Men når det rammer William skrur bekymringene seg opp tusen hakk og jeg tror ikke det gir seg med årene. Hva kan det være? Hvorfor er han ikke som han pleier? Skal jeg kontakte lege, eller ikke? Mange spørsmål dukker opp. Som regel er det bare vanlig forkjølelse, eller vondt i magen. Ingenting å bekymre seg for i utganspunktet, men når det gjelder ens egne barn, kan det jo fort bli litt mer alvorlig enn det egentlig er. Rett og slett fordi man er redd!

    Jeg har heldigvis ikke opplevd så altfor mye skremmende enda, bortsett fra den gangen han ble helt fjern og kastet opp som jeg har nevnt tidligere. Men jeg skal ikke lyve! Det er ikke noe godt å tenke på at det ikke blir siste gangen jeg må kjenne redselen ut i fingerspissene når det gjelder William. Det kommer jo en ny runde med sykdom, det kommer jo til å være situasjoner jeg kommer til å opplever som veldig ubehagelige og det kommer til å være situasjoner hvor jeg er redd. Jeg tror nemlig ikke det er til å unngå, og det skremmer meg! 

    Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living:HER // Facebookside blogg:HER

  • 10.08.2017 kl.12:47
  • William
  • 0 kommentarer
  • Er det mulig?

    • 01.08.2017 kl.23:54

    Er det mulig? Hadde jeg ikke fått melding i går om at jeg hadde time på helsestasjonen i dag, så hadde det ikke blitt mye ettårskontroll eller vaksine. Når skal den delen av meg som surrer noe veldig, ta ferie? Håper ikke det blir så altfor lenge til^^ Slike kontroller er jo veldig viktige, og i forhold til vekt og alder er det jo greit å møte opp når man skal. Hadde jo ikke vært totalt krise om jeg ikke møtte opp, kan jo bare bestille ny time, men det handler mer om at det er andre ting i livet jeg også surrer med uten at jeg skal gå noe nærmere på det. Jaja, melding fikk jeg, så kontroll og vaksine ble det. 

    Det er virkelig IKKE noe morsomt, når William skal vaksineres. Selv om jeg begynner å bli vant til det nå som han snart er et år, så er det et stykke igjen til jeg er herdet. Det er så tydelig at  han synes det er forferdelig vondt og gråten etterpå er så sår. Det går jo fort over, men de sekundene rett etterpå gnager godt i mammahjertet. Men det å ikke vaksinere er uaktuelt. Det er så viktig! Ikke bare for William, men for andre rundt. Så jeg får bare bite tennene sammen og trøste så godt jeg kan. Dessuten går det ikke mer enn to minutter før han er blid som en sol og leker igjen! Min flinke lille William! Dessverre ble det en liten bivirkning denne gange og bare noen timer senere var han varm og ikke fult så blid. Men etter en smertestillende og litt søvn var han tilbake til seg selv igjen heldigvis!

    Utover vaksineringen og feberen etterpå, var alt som det skulle. Vekt, lengde, hodeomkrets lå på gjennomsnittet og ingenting er bedre enn det. Det betyr at han spiser det han skal og alt alt fungerer som normal. Lykke!

    Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living:HER // Facebookside blogg:HER

  • 01.08.2017 kl.23:54
  • William
  • 5 kommentarer
  • Outfit // red kimono

    • 23.07.2017 kl.21:38






    Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living:HER // Facebookside blogg:HER

  • 23.07.2017 kl.21:38
  • William
  • 6 kommentarer
  • Lite søvn, gulp og bekymringer!

    • 22.07.2017 kl.22:02



    På de tyngste morningene må jeg innrømme at jeg lengter til William sin første lur. Lengter etter å ta en liten lur sammen med han for å være helt nøyaktig^^ Endelig kan a mor legge seg på sofaen, sette på babycallen og la øyne gli igjen. Reise til drømmeland og hente litt energi...trodde jeg! Like før jeg sovner våkner han og finner ut at en lur på ti minutter var nok. Noen ganger er mamma livet tøft, noen ganger så vil  jeg bare skru av babycallen og late som om han sover. Det kan jeg jo ikke og eneste løsningen er å sette på brannmann Sam, hente William og drikke mengder med kaffe. Funker det altså!

    Det er ikke alt ved livet som mamma som er like koselig, digg eller fantastisk. Som når William gulper ned hele seg etter morgenstellet, eller når han har klart å få tak i noe han absolutt ikke skal ha, og skrekken stikker helt ut i fingrene (Spesielt disse korkene på ferdiggrøten til Sempre man tror man har lagt på et trygt sted)  Det er mye å passe og det med minimalt med søvn. Det verste er kanskje bekymringene. Spiser han nok? hvorfor har han bare tisset i dag? er han for varm? eller er han for kald? For ikke å snakke om, når han er syk. 

    I forrige uke opplevde jeg å se William gå fra lys rosa i skinnene til likblek og grå. Plutselig ble han helt fjern og kastet opp. Redd ringte jeg legen, men fikk beskjed om å se an i et døgn. Heldigvis slo instinktene mine inn og etter litt morsmelkerstatning og et varmt bad kviknet han til. Jeg velger å tro at det var en trøblete fordøyelse med magevondt og ved et avslappende bad og litt lettfordøyelig mat som kunne sette systemet i gang, så forsvant det som plaget han. Men altså! Så redd jeg var er virkelig noe jeg håper jeg slipper å være igjen, selv om noe sier meg at det ikke blir siste gangen. Han kommer jo til å være syk flere ganger i løpet av livet. Det er som tidligere nevnt,det er ikke alt ved det å være mamma som er like kult! 



    Men jeg ville ikke byttet ut "jobben" min med noe som helst! Det er fantastisk å få våkne til en dansende solstråle som står i sengen og smiler. Det er så deilig å kjenne på kjærligheten jeg har til William. Den kan gjøre en hver dårlig dag litt bedre. Gulp, sykdom, lite søvn og bekymringer vil alltid være tilstede med et barn, så jeg får bare finne beste måte å håndtere det på. Jeg er tross alt mamma! 

    Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living:HER // Facebookside blogg:HER

  • 22.07.2017 kl.22:02
  • William
  • 2 kommentarer
  • Jeg skal alltid være der!

    • 20.07.2017 kl.22:27



    Nå som William utvikler seg i en rasende fart og det virker som tiden flyr forbi like fort, er det vel ikke lenge til jeg står bekymret å ser etter 16 år gamle William som har begynt å henge litt ekstra lenge ute med kompisene. Jeg tenker på alt han skal igjennom av både det positive slaget og det negative slaget. Uansett så er det en ting som er sikkert, og det er at jeg alltid skal være der!

    Jeg skal være der den dagen du setter foten din i barnehagen og en ny og spennende tid begynner.

    Jeg skal være der den dagen du ser din nye sykkel og selvfølgelig når du tester den for første gang.

    Jeg skal være der den dagen du får skrubbsår og trenger trøst og plaster.

    Jeg skal være der den dagen du må klippe håret ditt og vi ikke lenger kan klippe det selv.

    Jeg skal være der første skoledag, da du kanskje treffer nye venner og du etterhvert skal lære deg å lese.

    Jeg skal vær der første gangen du inviterer klassekameratene til bursdagsselskap.

    Jeg skal være der den dagen du blir tenåring og livet som regel blir en berg og dalbane.

    Jeg skal være der første gangen du får en kjæreste og første gangen du opplever kjærlighetssorg.

    Jeg skal være der, når livet gir deg motgang og alt føles umulig.

    Jeg skal være der og heie på deg, når du finner din greie og følger drømmene dine.

    Jeg skal være der den dagen du lykkes og du står der med en utdannelse, fagbrev, business, eller hva enn du måtte ønske å drive med i livet. 

    Jeg skal være der den dagen du kanskje gifter deg og stifter din egen familie.

    Jeg skal være der, da du oppdager at selv i voksen alder, er det godt å komme hjem til foreldrene sine.

    Jeg skal være der, den gangen barna du kanskje får har blitt store og du selv titter bekymret ut av vinduet. 



    Sist, men ikke minst skal jeg være din mamma gjennom et langt liv. Jeg skal elske deg og støtte deg. Jeg skal vise deg vei og lære deg. Jeg skal la deg gå og gi frihet til å følge drømmene og målene dine. Jeg skal heie og heie helt til du er der. Jeg skal rose og gi råd. Jeg skal alltid være der! 

  • 20.07.2017 kl.22:27
  • William
  • 4 kommentarer
  • Ikke lenge igjen!

    • 18.07.2017 kl.23:18












    Nå er det ikke lenge igjen til verdens fineste gutt blir 1 år. Hvor ble tiden av? Og kommer det til å fortsette i denne farten? Det føles som om det var i går han kom til verden, skrukkete og perfekt. Jeg liker å bla i bilder, se tilbake på den tiden da han var helt ny, hvordan han har utviklet seg fra måned til måned. Jeg er så stolt av han at jeg kunne sprekke og nå som barnehagestart er like rundt hjørnet er enda en milepæl nådd. Tenkt at han snart kan gå, etterhvert snakke og gjøre seg enda mer forstått. 

    Personligheten til William har også begynt å komme tydelig frem. Han elsker å leke, tulle og tøyse. Han smiler og ler sammen med oss. Han har virkelig verdens fineste latter, en latter som borrer seg langt inn i mammahjertet, og gjør meg mer enn lykkelig. Vi kan også ha alvorlig stunder der han ligger på skulderen og forteller lenge og vel om noe som opptar han, mens jeg lytter. Vi kan også ha øyeblikk hvor hvor vi bare ligger ved siden av hverandre og ser opp i taket. Han kan også kose og det går ikke en dag uten at jeg får en form for "klem" fra han. Det er deilig å være mamma, og selv om det er mye ved det å være mamma som er tøft, er det bare en dråpe i havet i forhold til alt det positive. Det er så verdt hver våkenatt, hver bekymring og hver utfordring man møter som mor. Jeg ville aldri hatt det noe annerledes og jeg er nok en gang så stolt. Stolt av å være mor, stolt av lille William. 

    Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living:HER // Facebookside blogg:HER

  • 18.07.2017 kl.23:18
  • William
  • 4 kommentarer
  • Jeg holder meg litt unna!

    • 29.06.2017 kl.09:31



    Min lille godklump, nussenuss, snusken, bolla og fotomodell. Du vokser altfor for fort og nå er det ikke lenge til du tar dine første skritt. 

    Utviklingen William har hatt på bare noen uker er helt fantastisk og beundringsverdig. At det skulle gå sååå fort, hadde jeg egentlig ikke sette for meg og det er kjempe gøy å følge med på. Jeg visste at det er mye som skjer det første året, men at de en dag ikke får til noe for så å klare det med glans dagen etter, hadde jeg ikke trodd. Han har prøvd å slippe seg å stå helt på egenhånd, men uten hell enda. Dessverre ender det som regel i grin, men med litt trøst tar det ikke lang tid før han er klar til å prøve igjen. Tøffingen vår!



    Jeg skal ærlig innrømme at jeg holder meg litt unna når han utforsker hva han får til og ikke, altså jeg holder han ikke hånden hele tiden. Hvis jeg skulle ha gjort det hver gang han var ute på nye "eventyr" tror jeg ikke at jeg hadde gjort annet. Selvfølgelig så har jeg alltid et øye med han og det skjer i forsvarlige omgivelser, men jeg synes ikke det gjør noe at han dette litt på stumpen. Så lenge vi tar vekk eventuelle farer og sørger for at han ikke kan slå hodet sitt i noe, så synes jeg han kan få prøve å feile litt på egenhånd. Dessuten skjer det ganske sjeldent at han mister balansen og når han gjør det så får han all trøst i verden. Jeg tror på at dette er noe han må finne ut av selv med tilsyn av oss voksne. Han lærer jo ikke å bruke musklene som skal til for å stå og gå hvis jeg står og holder han hele tiden. 



    Noen synes sikkert jeg er dum og ville gjort dette på en hel annen måte, men dette synes vi fungerer best for oss. William har flere ganger uttrykt at han ikke ønsker innblanding ved å skyve oss bort og da respekterer vi det. Han skal få lov til å konsentrer seg i fred og så skal vi som foreldre stå klar med kos og klem de gangene det ikke går helt som han hadde tenkt. Og ikke misforstå! Jeg sitter som regel under en meter unna han, for selv om vi lar han finne ut av ting på egenhånd og ikke står klar til å ta han i mot til enhver tid, så passer vi på. Leiligheten vår er barnesikret og vi kjenner igjen en eventuell fare når vi ser den.   

     

     

     

     

  • 29.06.2017 kl.09:31
  • William
  • 11 kommentarer
  • Min fødselshistorie del 2

    • 21.05.2017 kl.22:31

    Her kommer del 2 av fødselshistorien min! For de som ikke har lest del 1, kan dere gjøre det her!:)

    ..........



    Det neste jeg husker er mamma som stryker meg på ryggen. Jeg husker jeg synes det var utrolig betryggende å ha mamma der. Hun som alltid hadde vært der når ting var vanskelig og tøft i livet, skulle selvfølgelig være med på fødselen. Jeg var ikke redd, men mamma er alltid god å ha og spesielt når man går igjennom noe man aldri har opplevd før. 

    Jordmoren som hadde tatt seg av meg de siste timene hadde ordnet en fødestue til meg og jeg var klar for å forlate føden. Neste stopp var fødeavdelingen og det gikk opp for meg at neste gang jeg gikk ut dørene på sykehuset, var det sammen med lille William. Jeg fikk sommerfugler i magen og de var gode å ha på ferden opp til fødestuen min. Jeg har ikke telling på hvor mange rier jeg hadde, men jeg gadd ikke telle heller. Jeg ville på plass i en seng og jeg ville ha epidural NÅ! 

    Vel inne på fødestuen ble jeg sjekket! 4 cm og vi ble enige med jordmoren om at jeg først skulle få klyster, antibiotika (skal skrive et eget innlegg om hvorfor) og så epidural. Planen var klar, men det lot seg ikke gjennomføre. Etter klysteret var satt og jeg endelig fikk gått på do, så hadde jeg så hyppige rier og så vondt i mellom at jeg nesten ikke fikk puste. Det begynte også å svartne for meg også, så jordmoren min besluttet å ringe anestesilegen med en gang. 

    Jeg synes det tok en evighet før han kom rullende inn med alt han trengte. På det tidspunktet hadde jeg så vondt at det kom alle verdens merkelige lyder ut av meg. Jeg husker jeg hørte anestesilegen si "såpass ja!" Og økte tempoet med et par hakk. 

    Med epiduralen endelig tilkoblet så var det som å våkne. Det eneste jeg kjente var et trykk i korsryggen når det kom en rie. Jeg var forferdelig sulten også. Etter å ha jobbet med det som føltes som en eneste store rie fra halv to til tolv så trengte jeg sårt litt påfyll med energi. Rød saft og brødskiver med ost har aldri smakt bedre. Det var også deilig å få tenke litt igjen, ikke minst glede seg til det som snart skulle skje. 

    Jeg ble tildelt en ny jordmor da det var vaktskifte klokken tre. Hun gikk over alt med meg og sørget for at jeg fikk min andre runde med antibiotika og så til alt var som det skulle. Det var det jo ikke. Jeg hadde forhøyet blodtrykk og feber. Dette påvirket hjerterytmen til William, men heldigvis løste dette seg raskt med blodtrykksmedisin og smertestillende. Jeg fikk intravenøst med væske på grunn av feberen. Hadde en ledning til antibiotikaen, en ledning til rieforsterkende drypp og det siste husker jeg rett og slett ikke. Med epiduralen i tillegg, følte jeg meg ganske tilkoblet for å si det sånn^^

    Det gikk flere timer bare på å ligge tilkoblet i senga. Jeg sov litt, pratet litt, spiste litt og sov litt igjen. Var oppe og stod litt, vugget og la meg igjen. Jordmoren tok vannet og jeg stod og vugget enda litt til.  Det var ikke før klokken nærmet seg halv ni at ting skulle begynne å skje, og da gikk det fort.

    Jeg fikk plutselig en veldig trang til å presse, men fikk beskjed om å la kroppen gjøre jobben enn så lenge. Med andre ord skulle jeg ikke presse aktiv. Dette slet jeg veldig med, for det var så forvirrende at kroppen presset uten at jeg hadde noen form for kontroll. Nesten litt ekkelt. Uansett var jeg klar, så nå ventet jeg bare på klarsignal fra jordmoren.

    Det gikk ikke lang tid før hun sjekket meg en gang til og plutselig var det fult av mennesker i hvite uniformer inne på fødestuen. Det gikk fra å være rolig til et rom fult av hastverk, alt skulle være klart til den lille kom. Endelig kunne jeg begynne å presse aktiv. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har hatt en tøffere "treningsøkt" i hele mitt liv. Krefter jeg ikke viste jeg hadde kom til overflaten og alt av smerte forsvant. Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg måtte presse, men plutselig hadde jeg verdens vakreste, beste, skjønneste og god gutt på brystet. Lykke!

    Like fort som kaoset oppstod, forsvant det. Til tross for en forferderlig slitsom barnepleier eller hva hun presenterte seg som så var jeg i himmelen. Med verdens beste gutt i armene og familien rundt hadde jeg en lykkefølelse jeg aldri har følt på før. Det var en merkelig, men en veldig god og behagelig stemning i rommet. Etter en dusj og bekreftelse på at vi fikk lov å forlate fødestuen, gikk jeg utrolig takknemlig ut derfra. Mamma og Martin gjorde en fantastisk jobb under fødselen og hjalp meg gjennom den verste smerten og virkelig stod på når det gjaldt. Jordmoren nevnte faktisk at hun er vandt til å måtte stå for den motiverende støtten selv, men at denne gangen ordnet mamma og Martin dette uten behov for hjelp fra henne. Så stolt av hva jeg selv hadde klart og så glad for de som hadde stått på rundt meg, var jeg klar for å kjenne på følelsen av å være mor, kjenne på følelsen av å endelig ha William i armene og begynne livet med min lille familie.

  • 21.05.2017 kl.22:31
  • William
  • 2 kommentarer
  • Verdens søteste 17 mai antrekk!

    • 09.05.2017 kl.21:06

    Det er kanskje ikke verdens beste vårvær i dag og hvis jeg har skjønt det riktig, så skal det regne på 17 mai. Uansett så gleder vi oss og forberedelsene er i gang! Vi har ikke rukket å gjøre så altfor mye enda, men jeg har stor tro på at 17 mai blir både koselig og fin til tross for dårlig vær. Jeg krysser selvfølgelig fingrene for at regnet uteblir, men som sagt så ser vi frem til feiringen uansett! 



    Hva jeg skal ha på meg har jeg enda ikke funnet ut og heldigvis er det enda litt tid. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde en bunad, men dessverre er det ikke slik. Den dagen jeg har råd til en bunad, er det ingen tvil om at jeg skal investere i en. Bunad er fantastisk fint! Noen som har bunad?

    En som vet hva han skal ha på seg er lille William. Martin har nemlig vær til innkjøp av verdens søteste matrosdress:D



    Herregud som jeg gleder meg til å se han i den. Han er jo verdens søteste og med den på kommer han til å bli enda mer søt, hvis det i det hele tatt er mulig! Sånn til hverdags er jeg ikke så nøye på hva William har på seg. Så lenge det er rent og behagelig er jeg som regel fornøyd. Men på store dager og høytider, synes jeg det er litt ekstra moro at han også pynter seg. Det ligger også litt ekstra penger i pentøyet, og derfor noe de som kommer etter han kan arve. Et godt eksempel på klær jeg skal ta vare på er selvfølgelig denne matrosdressen, klærne som Martin brukte som liten og strikkeklærne vi har fått. Tenk så morsomt det blir å se på det når William har blitt voksen og kanskje har fått sine egne barn.



    Men tilbake til nåtiden og den store dagen som venter rundt neste sving. Jeg gleder meg veldig til å feire William sin første 17 mai. Vi skal feire her hjemme med familie og det blir servert både lunsj og middag hvis alt går etter planen. Hva vi skal spise er ikke avklart enda, men godt skal det i hvertfall bli. Vi skal være så mette at vi nesten ikke klarer å stå på bena, når dagen er om. Proppfulle av is, god mat og god humør skal vi være. Hihi!

    Nå kom Martin hjem fra trening, så da blir det middag her i heimen. Ha en fin tirsdagskveld!:D

  • 09.05.2017 kl.21:06
  • William
  • 4 kommentarer
  • Når William endelig sover...

    • 05.05.2017 kl.22:26

    Danser vi foreldre på bordet! Neida, men vi koser oss med litt voksen tid. Lager noe godt å spise og har kanskje noe godt i glasset. Det er både deilig og nødvendig at vi får litt tid til å bare være oss to. Nå som William har begynt å bli trøtt før klokken syv på kvelden, så er dette blitt litt lettere enn det var for bare noen måneder siden. På en måte er det synd at jeg ikke får så mye tid med han etter jobb, men samtidig er det godt å få tilbake litt av tiden til å bare være mann og kone. Luna trives også med å ha fanget til "mamma" helt for seg selv^^



    Jeg kjenner at uansett hvor glad jeg er i å "henge" med William så er det litt godt når han endelig sovner. En del av meg har litt dårlig samvittighet for å føle det sånn, men en annen forteller meg at det er nødvendig å ha tid til seg selv og andre voksne. Jeg vil også nevne at jeg ikke ønsker at han skal sove hele tiden, men at jeg synes det er deilig å få litt av kvelden barnefri. Det er deilig å ikke føle at man må passe på og underholde hele tiden. Jeg elsker William av hele mitt hjerte og enda litt til, men for å være de beste foreldrene vi kan være så må vi få litt fri fra leker, gulp og alt av lyder et lite barn klarer å produsere. Tid til å lade opp rett og slett.

    Forholde vårt er også avhengig av å få litt oppmerksomhet og omtanke. Jeg tror at foreldre som har gode rutiner på alenetid og bruker den på hverandre er gode foreldre. Uansett hva så er man fortsatt i et parforhold og selv om William for vår del går først, så må vi ikke glemme oss to opp i det hele. Det at vi fungerer sammen til tross for litt mindre søvn og litt mindre tid er viktig for William også. Små barn oppfatter mye mer en vi tror og det at det er en god stemning her hjemme, er noe vi har stor fokus på. Foreløpig så ser det ut som vi gjøre noe riktig for William er virkelig nesten bare blid. God gutten vår! 



    Nå skal jeg sette meg i armkroken til Martin, finne meg en is og se en episode av Bones. Pleie forholdet litt!:D

  • 05.05.2017 kl.22:26
  • William
  • 0 kommentarer
  • Ikke noe jeg ønsker å oppleve igjen!

    • 03.05.2017 kl.21:29

    Haha! Jeg kan le nå, men jeg lo ikke da for å si det sånn. Man ler sjelden når man finner ut at mobiltelefonen sin er deaktivert i et antall timer, i det man skal til å legge seg. Jeg som er avhengig av mobilen som alarm, til å sjekke bussen og være tilgjengelig om noe skulle skje, friker jo selvfølgelig ut. Jeg er kanskje det man kan kalle litt avhengig av mobilen, men jeg har da klart meg fint før. Forskjellen nå, er at om det skulle skje William noe, vil jeg være tilgjengelig fra jeg går ut av døra. Jeg er sikkert ikke alene som mamma om å ha behov for det. 



    Jeg hadde selvfølgelig lagt fra meg mobilen på gulvet den kvelden dette inntraff. Jeg hadde lekte med William og glemte helt av at små barn og mobiltelefoner ikke hører sammen. Han elsker jo alt som lyser og kan trykkes på, så dere kan jo tro at han hadde hatt det gøy. Jeg kunne jo heller ikke skylde på lille bolla, han skjønner jo ikke hva han driver med. Uansett så ga mobilen klar beskjed! For å låse opp mobilen måtte jeg koble til ITunes. Jaja, det er jo null stress det...eller?

    "Vi kan ikke koble IPhonen til ITunes, da telefonen er sikkret med en sikkerhetskode" Hvilken sikkerhestkode!!!? Hva mener de med det?!!!Hva vil de med dette?!!! Dritt!!! Mange tanker skapte hodebry på det tidspunktet og koden hadde jeg selvfølgelig ikke. Jeg gikk fra å frike ut til noe jeg ikke har et passende navn på. Jeg er sikker på at jeg hadde glid rett inn i filmen Godzilla og det er vel ingen tvil om hvilken rolle jeg hadde hatt. Jeg tror Martin fikk et par gloser også (unnskyld for det) i min daværende tilstand. Heldigvis er Martin såpass datakyndig at han fikk låst opp telefonen min. Flaks for meg...veldig flaks for han. 



    Heldigvis gikk det bra, og hvis det er en ting som er sikkert, så er det at jeg skal passe på hvor jeg plasserer mobilen min neste gang. Sammenbruddet jeg hadde er ikke noe jeg ønsker å oppleve igjen. Men igjen så skal jeg kanskje jobbe litt med denne avhengigheten også...når jeg får lyst^^ En så lenge får jeg bare sørge for at William har nok av andre ting å leke med, så jeg slipper å se verdens rase sammen en gang til. Hehe!

     

  • 03.05.2017 kl.21:29
  • William
  • 2 kommentarer
  • Min fødselshistorie del 1

    • 23.04.2017 kl.13:42

    "Martin! Dette er ikke bekkensmerter, dette er noe annet!" 



    Det er midtnatt natt til søndag 14 august 2016. Jeg og Martin hadde akkurat sette en film og skulle til å vende snuten moten sengen. Jeg hadde termin den 13 og var ganske klar for å bli ferdig med hele svangerskapet. Bekkenløsning gjennom hele graviditeten og dårlig med søvn hadde gjort sitt, og jeg var jeg rett og slett utslitt.

    Jeg var på vei til badet for å gjøre meg klar til en natt jeg trodde skulle bli lik alle andre. Men der tok jeg feil. På vei forbi kjøkkenet kjente jeg at "bekkenløsningen" gjorde vondere en vanlig og fortalte Martin akkurat dette. Både jeg og han hadde hørt at det var vanlig at man kunne gå langt over tiden som førstegangsfødene, men dette var jeg sikker på at var noe annet enn et kranglete bekken. Fødselen var i gang! 

    Vi hadde vært på fødselsforberedende kurs noen uker før og der fikk vi vite at selv om de første tegnene til fødsel hadde begynt å titte frem, betydde ikke det at man ville føde med en gang. Det kunne ta flere timer, til og med flere dager før riene kom ordentlig i gang. Siden jeg ikke hadde skjent noen form for tak enda, kun en økende smerte, la jeg hode på puta og trodd jeg hadde god tid.

    Det var umulig å få sove. Jeg hadde verdens verste "mensensmerter" og i min egen forvirring tok jeg smertestillende. Det fungerte jo selvfølgelig ikke, og rundt halv to begynte takene å komme. Jeg lå flere runder og kjente på en ubeskrivelig smerte og kom så på rietelleren på mobilen. 20 minutter mellom hver rie! Men nå virket det ikke som riene slapp. Jeg hadde sett for meg at det skulle være smertefritt mellom hver rie slik jeg hadde lest, men det kan jeg skrive under på at det ikke var. Det gikk fra vondt til verre og tilbake til vondt en stund før jeg ringte føden. Jeg trengte råd til smertelindring og så ville jeg høre om det var normalt at det skulle gjøre så vondt HELE tiden. 



    Damen på føden forsikret meg om at det kunne forekomme og at jeg dessverre var en av de uheldige. Hun sa også at jeg var godt i gang med 20 min mellom hver rie og foreslo at jeg skulle sette meg i dusjen med rennende varmt vann over magen. Pliktoppfyllende og desperat etter en form for pause, satte jeg meg i dusjen og prøvde å tenke fine tanker om at jeg snart skulle få treffe gutten min. Disse ble raskt avbrutt, når riene plutselig tok seg opp og kom hyppigere. Jeg kom meg ut av dusjen og fikk registeret at det nå var tre minutter mellom hver rie. Føden ble ringt og vi fikk beskjed om å komme inn hvis vi ønsket, men at det nok var enda litt tid igjen. Jeg hadde smerter fra en annen verden så jeg kan love deg at vi skulle inn. 

    Vel inne ble jeg sjekket og beskjeden var nedslående! Kun 2 cm. Jeg var sikker på at de nå skulle sjekke hjerterytmen til William og så sende meg hjem. Heldigvis ble det annerledes. Etter at riene mine gikk fra å komme hvert tredje minutt til serierier (føltes om en ny en satte i gang for hvert skritt jeg tok) så ble det besluttet at jeg ikke kunne sendes hjem fordi jeg var så smertepåvirket. Jeg fikk en smertestillende som virkelig gjorde susen og jeg fikk endelig sove litt mellom hver rie som også roet seg litt. Så deilig!

  • 23.04.2017 kl.13:42
  • William
  • 10 kommentarer
  • 8 måneder!

    • 14.04.2017 kl.17:16



    Nå har bolla blitt hele 8 måneder og nå har jeg lyst til å sette på bremsene litt. Nå går det litt vel fort synes jeg. Jeg vet jeg har sagt tidligere at jeg elsker å følge med på utviklingen, og det gjør jeg jo fortsatt. Men når det skjer noe nytt nesten hver dag, da går det for fort i svingene for meg. Rekker jo ikke juble over det ene før han er i gang med noe nytt og annet. Han har for eksempel blitt en reser til å åle seg frem. Visste ikke at det var mulig å gjøre det i en sånn fart jeg. Det ene sekundet er han i stua og i det andre har han sneket seg inn på kjøkkenet for å se hva Martin lager til middag. Nei, både utviklingen og selve William raser bare forbi. Hva skjedde med han lille, hvor den minste bleiestørrelsen var for stor, og smokken dekket hele ansiktet. 





    William er veldig aktiv og det kommer mer og mer frem som månedene går. Han liker å dra på "eventyr" her hjemme og så er han forferdelig nyskjerrig. Jeg føler vi har gjort noe riktig, når han er så trygg på det rundt seg som han er. For han er virkelig ikke redd for noe akkurat nå. Han har kanskje fått en liten skepsis til fremmede, eller mennesker han ikke har sett på lenge, men det kommer vi nok ikke unna. Det er jo en del av oss, å være litt forsiktig med noe, eller noen vi ikke vet hva er, eller hvem er. Så jeg er en fornøyd mamma her jeg sitter å ser på William vokse til og utvikle sin helt egen personlighet.





    Det er rart å tenke på at noen som er så knyttet til en i ni måneder kommer ut som et eget individ. Som skal ha sine egne tanker og meninger. Ikke minst skal han ta sine egne valg etterhvert. Akkurat nå føles det helt fjernt at han en dag skal bli voksen og kanskje få sine egne barn. Jeg vet jeg tenker langt frem i tid, men jeg er så forundret over at man kan skape et helt nytt menneske og at dette menneske skal vokse opp å bli en egen person. Men det er vel visse ting i verden man kan gruble på til man blir gul og blå uten å få noe svar, og det er egentlig helt greit! Fint er det uansett! 

  • 14.04.2017 kl.17:16
  • William
  • 16 kommentarer
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no