hits

N gir jeg snart opp!

  • 29.09.2017 kl.20:24

N gir jeg snart opp!^^ Det er over et r siden William kom til verden s ammetka kan jeg ikke skylde p lenger. Det er nemlig snn at hukommelsen ikke er helt som den pleide vre. Jeg husker ting fra tenrene og nedover, men snne dagligdagse ting som flge en ukeplan fra barnehagen er neimen ikke lett arkivere i topplokket. Jeg husker jeg kom for hente William en dag og i det jeg var p vei ut igjen fortalte den ene barnehagetanten at de hadde vrt p tur og grillet. "Ja...grilltur ja" Det var da det slo meg at jeg hadde glemt sende med grillmat og lille William hadde mttet nye seg med en litt kjedelig brdskive med leverpostei. Selv om William mest sannsynlig ikke brydde seg noe srlig om det, var det for meg helt ulikt glemme noe snt. 

Det er ikke bare ukeplanen fra barnehagen som ikke sitter. Det bake boller har plutselig vist seg som en utfordring. Alts jeg kunne bake store og luftige boller som var saftige i flere dager, men n ser de mer ut som sm brente rosiner. Neida, det er ikke s ille, men jeg m ty til 123 boller fra Toro for at det skal bli spiselige boller her hus. Jeg skjnner ikke hva som har skjedd og savner den Oda som nesten husket alt og alltid hadde kontroll. Det hadde vrt hyggelig kunne bake boller igjen og ikke minst slutte putte trkepapir i kjleskapet, for ja det er noe jeg ogs gjr. Er det noe jeg ikke finner, s ligger det som regel p et helt ulogisk sted. Skjnner dere at jeg snart gir opp eller?^^

Jeg husker heldigvis de viktigste tingene, men jeg har aldri hatt behov for skrive ned avtaler eller legge inn planer med varsler p mobilen. N! Hvis jeg ikke gjr det, kan du banne p at det er glemt fem minutter etter det er avtalt^^ Jaja, hukommelsen kommer vel tilbake...eller?

Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living: HER // Facebookside blogg: HER

Foto: Martin Nygaard

  • 29.09.2017 kl.20:24
  • William
  • 0 kommentarer
  • Jeg ser etter nye blogger lese!

    • 20.09.2017 kl.14:06

    Enkelt og greit ser jeg etter nye blogger lese. Har du en blogg du mener inspirer, har gode bilder eller gode tekster. Legg igjen en kommentar med link til bloggen din. Kanskje du fr en ny fast flger:D

    Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living:HER // Facebookside blogg:HER

  • 20.09.2017 kl.14:06
  • William
  • 27 kommentarer
  • Kommer snart tilbake!

    • 31.08.2017 kl.19:29

    Hei flotte dere!

    Er hyggelig se at dere fortsatt stikker innom, selv om bloggingen har vrt p bnn. Jeg er tilbake p jobb og opplever dessverre litt smerter rundt det, pluss ganske s lite energi nr jeg kommer hjem. Derfor har jeg mtte satt bloggen litt til side og prioritere det som er viktigste for meg og det er jo lille William. Jeg lover komme sterkere tilbake om noen uker og med mye p hjertet.

    snakkes snart!

  • 31.08.2017 kl.19:29
  • William
  • 4 kommentarer
  • Der sprakk bobla!

    • 22.08.2017 kl.22:39

    Der sprakk bobla! For man lever litt i en boble det frste ret med den lille og jeg tror spesielt nr det er det frste barnet. Plutselig er det planlegging av hva som skal vre med til barnehagen, smre matpakke, forholde seg til ukeplaner og beskjeder. Det har plutselig blitt s tydelig at veien ut i den store veien har begynt. At frste skritt er tatt og at det i rene fremover bare blir mer og mer som skal oppleves og ikke minst mer og mer som skal legges inn i vr daglige rutine. En nye milepl er ndd og selv om William kun er et r, s er veien mot bli selvstendig absolutt i gang. At han en dag skal bli voksen er helt fjernt, men den dagen han er det, kommer jeg nok til fle at tiden har sust forbi. Tenker p hvor fort det frste ret har gtt.

    En annen ting som dukker opp, nr denne bobla sprekker er kontakten med andre foreldre. Jeg er jo frst ut i vennegjengen og hadde ikke s godt kontakt med barselgruppa, s jeg skal innrmme at jeg ikke har omgitt meg med andre med barn p samme alder. Det er derfor litt rart mte andre, og ikke minst en flelse av vre forferdelig voksen. N omgs jeg andre foreldre, n er jeg en av dem. N er jeg en av de som levere barnet mitt i barnehagen og stresser av grde til jobb. Kommer hjem etter endt arbeidsdag, gir middag til den lille, fyller opp badevannet, plasker og tuller, smrer, pusser tenner, koser og sier natta. Skal ppekes at det absolutt ikke er noe negativt, jeg klarer bare ikke se for meg selv s voksen. Fles jo ikke s altfor lenge siden det var jeg som satt liten og bekymringsfri i badekaret...neida...joda^^

    Jeg skal innrmme at selv om jeg er forferdelig stolt nr jeg leverer William i barnehagen, s kommer jeg til savne bobla litt. Savne tiden helt i starten da tiden stod stille og verden utenfor p en mte ikke eksisterte. Jeg kommer til savne hans frste smil og nr ha s smtt hadde begynte "prate". Jeg kommer til savne tiden jeg fikk se han utvikle seg i en rasende fart, og den flotte personligheten hans komme til syne. Det har vrt godt leve i bobla og som sagt kommer jeg til savne den, men jeg er klar for leve litt utenfor ogs. Han har jo det s godt i sin nye hverdag og det er godt for mammahjertet se. 

  • 22.08.2017 kl.22:39
  • William
  • 3 kommentarer
  • Over all forventning!

    • 19.08.2017 kl.09:44

    Det ble en liten uplanlagt bloggferie p meg. Med William i barnehagen har jeg ladet opp og sovet et del. Er lenge siden jeg har flt meg s uthvilt og vken, samtidig ikke. Dere vet nr man har hatt mangel p svn en stund og endelig fr sove, da blir man nesten enda mer trtt om det er mulig^^

    Uka har vrt en deilig, men lang uke. Med bursdagsfeiring og mye morsomt. Jeg og Martin har ftt litt alenetid og ikke minst har JEG ftt litt mer alene tid en vanlig. Jeg vil forresten benytte anledningen til takke for alle  de hyggelige gratulasjonen p William sin store dag:D Det bli ett r er stort, men det begynne i barnehagen p samme dag er noe enda strre. Barnehagen har gtt over all forventning og energien og det lykkelig vesenet til lille W tilsier at han storkoser seg. Som det ble sagt i barnehagen, mener de ansatte at han er mer enn barnehageklar. Du kan jo tro jeg og Martin er fornyd, og vi krysser fingrene for at det fortsette snn.

    Vi var aldri veldig usikre nr det kom til William og barnehagen, men man vet jo aldri. Det kunne jo gtt andre veien, men heldigvis ble barnehagen tatt imot med et stort smil. De ansatte virker ogs veldig fornyd og fikk fortalt i gr hvor nydelig William er, alltid blid. Som mamma blir jeg jo litt ekstra glad og ikke minst stolt. Jeg krysser som sagt fingrene for at dette fortsetter. Neste uke er det tilbake p jobb for bde meg og Martin. Hva jeg tenker om det skal jeg skrive litt mer om senere!

    Ha en strlende lrdag

  • 19.08.2017 kl.09:44
  • William
  • 4 kommentarer
  • gratulerer med dagen William!

    • 14.08.2017 kl.09:00

     

    I dag er det en stor dag! Ikke bare blir du ett r, men du har din frste dag i barnehagen. Jeg er s stolt at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjre av meg. Smilet ditt, latteren din og ikke minst humoren din gjr livet s mye lettere, s mye lysere. Du skulle bare visst hva jeg oppnr og ikke minst trr gjre, nr jeg har deg i tankene. Du er for liten til skjnne det selv, men du er den strste inspirasjonen jeg har i livet og den som gir meg mot til fortsette og gjennomfre ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare. En dag skal jeg fortelle deg dette! At ved bare vre akkurat den du er, gir du meg s mye glede, pgangsmot og kjrlighet. Det er n snn at som din mor skal jeg lre deg en hel del, men sannheten er at DU lrer meg noe nytt hver dag. Jeg er s uendelig takknemlig for vre mammaen din og gleder meg til alt vi skal oppleve sammen! GRATULERER MED DAGEN VERDENS BESTE WILLIAM! 

  • 14.08.2017 kl.09:00
  • William
  • 8 kommentarer
  • Det skremmer meg!

    • 10.08.2017 kl.12:47

    Hvis det er noe jeg er trygg p, s er det i rollen som mamma. Jeg er ganske sikker p at valgene og avgjrelsene jeg tar er til William sitt beste. Men allikevel hvor trygg jeg er, kan det ogs vre forferdelig skremmende. Sykdom og  situasjoner man ikke har kontroll over er noen ganger skumle g igjennom, selv om det ikke er noe alvorlig. 

    Jeg snakket med svigerforeldre mine i forrige uke, hvor de fortalte meg at uansett hvor store barna dine er, s er man alltid litt bekymret for dem. Det er virkelig noe jeg tror p! For i en situasjon hvor andre barn, generelt andre mennesker blir normalt syke, reagerer jeg ikke noe srlig. Men nr det rammer William skrur bekymringene seg opp tusen hakk og jeg tror ikke det gir seg med rene. Hva kan det vre? Hvorfor er han ikke som han pleier? Skal jeg kontakte lege, eller ikke? Mange sprsml dukker opp. Som regel er det bare vanlig forkjlelse, eller vondt i magen. Ingenting bekymre seg for i utganspunktet, men nr det gjelder ens egne barn, kan det jo fort bli litt mer alvorlig enn det egentlig er. Rett og slett fordi man er redd!

    Jeg har heldigvis ikke opplevd s altfor mye skremmende enda, bortsett fra den gangen han ble helt fjern og kastet opp som jeg har nevnt tidligere. Men jeg skal ikke lyve! Det er ikke noe godt tenke p at det ikke blir siste gangen jeg m kjenne redselen ut i fingerspissene nr det gjelder William. Det kommer jo en ny runde med sykdom, det kommer jo til vre situasjoner jeg kommer til opplever som veldig ubehagelige og det kommer til vre situasjoner hvor jeg er redd. Jeg tror nemlig ikke det er til unng, og det skremmer meg! 

    Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living:HER // Facebookside blogg:HER

  • 10.08.2017 kl.12:47
  • William
  • 0 kommentarer
  • Er det mulig?

    • 01.08.2017 kl.23:54

    Er det mulig? Hadde jeg ikke ftt melding i gr om at jeg hadde time p helsestasjonen i dag, s hadde det ikke blitt mye ettrskontroll eller vaksine. Nr skal den delen av meg som surrer noe veldig, ta ferie? Hper ikke det blir s altfor lenge til^^ Slike kontroller er jo veldig viktige, og i forhold til vekt og alder er det jo greit mte opp nr man skal. Hadde jo ikke vrt totalt krise om jeg ikke mtte opp, kan jo bare bestille ny time, men det handler mer om at det er andre ting i livet jeg ogs surrer med uten at jeg skal g noe nrmere p det. Jaja, melding fikk jeg, s kontroll og vaksine ble det. 

    Det er virkelig IKKE noe morsomt, nr William skal vaksineres. Selv om jeg begynner bli vant til det n som han snart er et r, s er det et stykke igjen til jeg er herdet. Det er s tydelig at  han synes det er forferdelig vondt og grten etterp er s sr. Det gr jo fort over, men de sekundene rett etterp gnager godt i mammahjertet. Men det ikke vaksinere er uaktuelt. Det er s viktig! Ikke bare for William, men for andre rundt. S jeg fr bare bite tennene sammen og trste s godt jeg kan. Dessuten gr det ikke mer enn to minutter fr han er blid som en sol og leker igjen! Min flinke lille William! Dessverre ble det en liten bivirkning denne gange og bare noen timer senere var han varm og ikke fult s blid. Men etter en smertestillende og litt svn var han tilbake til seg selv igjen heldigvis!

    Utover vaksineringen og feberen etterp, var alt som det skulle. Vekt, lengde, hodeomkrets l p gjennomsnittet og ingenting er bedre enn det. Det betyr at han spiser det han skal og alt alt fungerer som normal. Lykke!

    Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living:HER // Facebookside blogg:HER

  • 01.08.2017 kl.23:54
  • William
  • 5 kommentarer
  • Outfit // red kimono

    • 23.07.2017 kl.21:38






    Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living:HER // Facebookside blogg:HER

  • 23.07.2017 kl.21:38
  • William
  • 6 kommentarer
  • Lite svn, gulp og bekymringer!

    • 22.07.2017 kl.22:02



    P de tyngste morningene m jeg innrmme at jeg lengter til William sin frste lur. Lengter etter ta en liten lur sammen med han for vre helt nyaktig^^ Endelig kan a mor legge seg p sofaen, sette p babycallen og la yne gli igjen. Reise til drmmeland og hente litt energi...trodde jeg! Like fr jeg sovner vkner han og finner ut at en lur p ti minutter var nok. Noen ganger er mamma livet tft, noen ganger s vil  jeg bare skru av babycallen og late som om han sover. Det kan jeg jo ikke og eneste lsningen er sette p brannmann Sam, hente William og drikke mengder med kaffe. Funker det alts!

    Det er ikke alt ved livet som mamma som er like koselig, digg eller fantastisk. Som nr William gulper ned hele seg etter morgenstellet, eller nr han har klart f tak i noe han absolutt ikke skal ha, og skrekken stikker helt ut i fingrene (Spesielt disse korkene p ferdiggrten til Sempre man tror man har lagt p et trygt sted)  Det er mye passe og det med minimalt med svn. Det verste er kanskje bekymringene. Spiser han nok? hvorfor har han bare tisset i dag? er han for varm? eller er han for kald? For ikke snakke om, nr han er syk. 

    I forrige uke opplevde jeg se William g fra lys rosa i skinnene til likblek og gr. Plutselig ble han helt fjern og kastet opp. Redd ringte jeg legen, men fikk beskjed om se an i et dgn. Heldigvis slo instinktene mine inn og etter litt morsmelkerstatning og et varmt bad kviknet han til. Jeg velger tro at det var en trblete fordyelse med magevondt og ved et avslappende bad og litt lettfordyelig mat som kunne sette systemet i gang, s forsvant det som plaget han. Men alts! S redd jeg var er virkelig noe jeg hper jeg slipper vre igjen, selv om noe sier meg at det ikke blir siste gangen. Han kommer jo til vre syk flere ganger i lpet av livet. Det er som tidligere nevnt,det er ikke alt ved det vre mamma som er like kult! 



    Men jeg ville ikke byttet ut "jobben" min med noe som helst! Det er fantastisk f vkne til en dansende solstrle som str i sengen og smiler. Det er s deilig kjenne p kjrligheten jeg har til William. Den kan gjre en hver drlig dag litt bedre. Gulp, sykdom, lite svn og bekymringer vil alltid vre tilstede med et barn, s jeg fr bare finne beste mte hndtere det p. Jeg er tross alt mamma! 

    Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living:HER // Facebookside blogg:HER

  • 22.07.2017 kl.22:02
  • William
  • 2 kommentarer
  • Jeg skal alltid vre der!

    • 20.07.2017 kl.22:27



    N som William utvikler seg i en rasende fart og det virker som tiden flyr forbi like fort, er det vel ikke lenge til jeg str bekymret ser etter 16 r gamle William som har begynt henge litt ekstra lenge ute med kompisene. Jeg tenker p alt han skal igjennom av bde det positive slaget og det negative slaget. Uansett s er det en ting som er sikkert, og det er at jeg alltid skal vre der!

    Jeg skal vre der den dagen du setter foten din i barnehagen og en ny og spennende tid begynner.

    Jeg skal vre der den dagen du ser din nye sykkel og selvflgelig nr du tester den for frste gang.

    Jeg skal vre der den dagen du fr skrubbsr og trenger trst og plaster.

    Jeg skal vre der den dagen du m klippe hret ditt og vi ikke lenger kan klippe det selv.

    Jeg skal vre der frste skoledag, da du kanskje treffer nye venner og du etterhvert skal lre deg lese.

    Jeg skal vr der frste gangen du inviterer klassekameratene til bursdagsselskap.

    Jeg skal vre der den dagen du blir tenring og livet som regel blir en berg og dalbane.

    Jeg skal vre der frste gangen du fr en kjreste og frste gangen du opplever kjrlighetssorg.

    Jeg skal vre der, nr livet gir deg motgang og alt fles umulig.

    Jeg skal vre der og heie p deg, nr du finner din greie og flger drmmene dine.

    Jeg skal vre der den dagen du lykkes og du str der med en utdannelse, fagbrev, business, eller hva enn du mtte nske drive med i livet. 

    Jeg skal vre der den dagen du kanskje gifter deg og stifter din egen familie.

    Jeg skal vre der, da du oppdager at selv i voksen alder, er det godt komme hjem til foreldrene sine.

    Jeg skal vre der, den gangen barna du kanskje fr har blitt store og du selv titter bekymret ut av vinduet. 



    Sist, men ikke minst skal jeg vre din mamma gjennom et langt liv. Jeg skal elske deg og sttte deg. Jeg skal vise deg vei og lre deg. Jeg skal la deg g og gi frihet til flge drmmene og mlene dine. Jeg skal heie og heie helt til du er der. Jeg skal rose og gi rd. Jeg skal alltid vre der! 

  • 20.07.2017 kl.22:27
  • William
  • 4 kommentarer
  • Ikke lenge igjen!

    • 18.07.2017 kl.23:18












    N er det ikke lenge igjen til verdens fineste gutt blir 1 r. Hvor ble tiden av? Og kommer det til fortsette i denne farten? Det fles som om det var i gr han kom til verden, skrukkete og perfekt. Jeg liker bla i bilder, se tilbake p den tiden da han var helt ny, hvordan han har utviklet seg fra mned til mned. Jeg er s stolt av han at jeg kunne sprekke og n som barnehagestart er like rundt hjrnet er enda en milepl ndd. Tenkt at han snart kan g, etterhvert snakke og gjre seg enda mer forsttt. 

    Personligheten til William har ogs begynt komme tydelig frem. Han elsker leke, tulle og tyse. Han smiler og ler sammen med oss. Han har virkelig verdens fineste latter, en latter som borrer seg langt inn i mammahjertet, og gjr meg mer enn lykkelig. Vi kan ogs ha alvorlig stunder der han ligger p skulderen og forteller lenge og vel om noe som opptar han, mens jeg lytter. Vi kan ogs ha yeblikk hvor hvor vi bare ligger ved siden av hverandre og ser opp i taket. Han kan ogs kose og det gr ikke en dag uten at jeg fr en form for "klem" fra han. Det er deilig vre mamma, og selv om det er mye ved det vre mamma som er tft, er det bare en drpe i havet i forhold til alt det positive. Det er s verdt hver vkenatt, hver bekymring og hver utfordring man mter som mor. Jeg ville aldri hatt det noe annerledes og jeg er nok en gang s stolt. Stolt av vre mor, stolt av lille William. 

    Nettbutikk: HER // Facebookside Forever Living:HER // Facebookside blogg:HER

  • 18.07.2017 kl.23:18
  • William
  • 4 kommentarer
  • Jeg holder meg litt unna!

    • 29.06.2017 kl.09:31



    Min lille godklump, nussenuss, snusken, bolla og fotomodell. Du vokser altfor for fort og n er det ikke lenge til du tar dine frste skritt. 

    Utviklingen William har hatt p bare noen uker er helt fantastisk og beundringsverdig. At det skulle g s fort, hadde jeg egentlig ikke sette for meg og det er kjempe gy flge med p. Jeg visste at det er mye som skjer det frste ret, men at de en dag ikke fr til noe for s klare det med glans dagen etter, hadde jeg ikke trodd. Han har prvd slippe seg st helt p egenhnd, men uten hell enda. Dessverre ender det som regel i grin, men med litt trst tar det ikke lang tid fr han er klar til prve igjen. Tffingen vr!



    Jeg skal rlig innrmme at jeg holder meg litt unna nr han utforsker hva han fr til og ikke, alts jeg holder han ikke hnden hele tiden. Hvis jeg skulle ha gjort det hver gang han var ute p nye "eventyr" tror jeg ikke at jeg hadde gjort annet. Selvflgelig s har jeg alltid et ye med han og det skjer i forsvarlige omgivelser, men jeg synes ikke det gjr noe at han dette litt p stumpen. S lenge vi tar vekk eventuelle farer og srger for at han ikke kan sl hodet sitt i noe, s synes jeg han kan f prve feile litt p egenhnd. Dessuten skjer det ganske sjeldent at han mister balansen og nr han gjr det s fr han all trst i verden. Jeg tror p at dette er noe han m finne ut av selv med tilsyn av oss voksne. Han lrer jo ikke bruke musklene som skal til for st og g hvis jeg str og holder han hele tiden. 



    Noen synes sikkert jeg er dum og ville gjort dette p en hel annen mte, men dette synes vi fungerer best for oss. William har flere ganger uttrykt at han ikke nsker innblanding ved skyve oss bort og da respekterer vi det. Han skal f lov til konsentrer seg i fred og s skal vi som foreldre st klar med kos og klem de gangene det ikke gr helt som han hadde tenkt. Og ikke misforst! Jeg sitter som regel under en meter unna han, for selv om vi lar han finne ut av ting p egenhnd og ikke str klar til ta han i mot til enhver tid, s passer vi p. Leiligheten vr er barnesikret og vi kjenner igjen en eventuell fare nr vi ser den.   

     

     

     

     

  • 29.06.2017 kl.09:31
  • William
  • 11 kommentarer
  • Min fdselshistorie del 2

    • 21.05.2017 kl.22:31

    Her kommer del 2 av fdselshistorien min! For de som ikke har lest del 1, kan dere gjre det her!:)

    ..........



    Det neste jeg husker er mamma som stryker meg p ryggen. Jeg husker jeg synes det var utrolig betryggende ha mamma der. Hun som alltid hadde vrt der nr ting var vanskelig og tft i livet, skulle selvflgelig vre med p fdselen. Jeg var ikke redd, men mamma er alltid god ha og spesielt nr man gr igjennom noe man aldri har opplevd fr. 

    Jordmoren som hadde tatt seg av meg de siste timene hadde ordnet en fdestue til meg og jeg var klar for forlate fden. Neste stopp var fdeavdelingen og det gikk opp for meg at neste gang jeg gikk ut drene p sykehuset, var det sammen med lille William. Jeg fikk sommerfugler i magen og de var gode ha p ferden opp til fdestuen min. Jeg har ikke telling p hvor mange rier jeg hadde, men jeg gadd ikke telle heller. Jeg ville p plass i en seng og jeg ville ha epidural N! 

    Vel inne p fdestuen ble jeg sjekket! 4 cm og vi ble enige med jordmoren om at jeg frst skulle f klyster, antibiotika (skal skrive et eget innlegg om hvorfor) og s epidural. Planen var klar, men det lot seg ikke gjennomfre. Etter klysteret var satt og jeg endelig fikk gtt p do, s hadde jeg s hyppige rier og s vondt i mellom at jeg nesten ikke fikk puste. Det begynte ogs svartne for meg ogs, s jordmoren min besluttet ringe anestesilegen med en gang. 

    Jeg synes det tok en evighet fr han kom rullende inn med alt han trengte. P det tidspunktet hadde jeg s vondt at det kom alle verdens merkelige lyder ut av meg. Jeg husker jeg hrte anestesilegen si "spass ja!" Og kte tempoet med et par hakk. 

    Med epiduralen endelig tilkoblet s var det som vkne. Det eneste jeg kjente var et trykk i korsryggen nr det kom en rie. Jeg var forferdelig sulten ogs. Etter ha jobbet med det som fltes som en eneste store rie fra halv to til tolv s trengte jeg srt litt pfyll med energi. Rd saft og brdskiver med ost har aldri smakt bedre. Det var ogs deilig f tenke litt igjen, ikke minst glede seg til det som snart skulle skje. 

    Jeg ble tildelt en ny jordmor da det var vaktskifte klokken tre. Hun gikk over alt med meg og srget for at jeg fikk min andre runde med antibiotika og s til alt var som det skulle. Det var det jo ikke. Jeg hadde forhyet blodtrykk og feber. Dette pvirket hjerterytmen til William, men heldigvis lste dette seg raskt med blodtrykksmedisin og smertestillende. Jeg fikk intravenst med vske p grunn av feberen. Hadde en ledning til antibiotikaen, en ledning til rieforsterkende drypp og det siste husker jeg rett og slett ikke. Med epiduralen i tillegg, flte jeg meg ganske tilkoblet for si det snn^^

    Det gikk flere timer bare p ligge tilkoblet i senga. Jeg sov litt, pratet litt, spiste litt og sov litt igjen. Var oppe og stod litt, vugget og la meg igjen. Jordmoren tok vannet og jeg stod og vugget enda litt til.  Det var ikke fr klokken nrmet seg halv ni at ting skulle begynne skje, og da gikk det fort.

    Jeg fikk plutselig en veldig trang til presse, men fikk beskjed om la kroppen gjre jobben enn s lenge. Med andre ord skulle jeg ikke presse aktiv. Dette slet jeg veldig med, for det var s forvirrende at kroppen presset uten at jeg hadde noen form for kontroll. Nesten litt ekkelt. Uansett var jeg klar, s n ventet jeg bare p klarsignal fra jordmoren.

    Det gikk ikke lang tid fr hun sjekket meg en gang til og plutselig var det fult av mennesker i hvite uniformer inne p fdestuen. Det gikk fra vre rolig til et rom fult av hastverk, alt skulle vre klart til den lille kom. Endelig kunne jeg begynne presse aktiv. Jeg kan med hnden p hjerte si at jeg aldri har hatt en tffere "treningskt" i hele mitt liv. Krefter jeg ikke viste jeg hadde kom til overflaten og alt av smerte forsvant. Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg mtte presse, men plutselig hadde jeg verdens vakreste, beste, skjnneste og god gutt p brystet. Lykke!

    Like fort som kaoset oppstod, forsvant det. Til tross for en forferderlig slitsom barnepleier eller hva hun presenterte seg som s var jeg i himmelen. Med verdens beste gutt i armene og familien rundt hadde jeg en lykkeflelse jeg aldri har flt p fr. Det var en merkelig, men en veldig god og behagelig stemning i rommet. Etter en dusj og bekreftelse p at vi fikk lov forlate fdestuen, gikk jeg utrolig takknemlig ut derfra. Mamma og Martin gjorde en fantastisk jobb under fdselen og hjalp meg gjennom den verste smerten og virkelig stod p nr det gjaldt. Jordmoren nevnte faktisk at hun er vandt til mtte st for den motiverende sttten selv, men at denne gangen ordnet mamma og Martin dette uten behov for hjelp fra henne. S stolt av hva jeg selv hadde klart og s glad for de som hadde sttt p rundt meg, var jeg klar for kjenne p flelsen av vre mor, kjenne p flelsen av endelig ha William i armene og begynne livet med min lille familie.

  • 21.05.2017 kl.22:31
  • William
  • 2 kommentarer
  • Verdens steste 17 mai antrekk!

    • 09.05.2017 kl.21:06

    Det er kanskje ikke verdens beste vrvr i dag og hvis jeg har skjnt det riktig, s skal det regne p 17 mai. Uansett s gleder vi oss og forberedelsene er i gang! Vi har ikke rukket gjre s altfor mye enda, men jeg har stor tro p at 17 mai blir bde koselig og fin til tross for drlig vr. Jeg krysser selvflgelig fingrene for at regnet uteblir, men som sagt s ser vi frem til feiringen uansett! 



    Hva jeg skal ha p meg har jeg enda ikke funnet ut og heldigvis er det enda litt tid. Jeg skulle virkelig nske jeg hadde en bunad, men dessverre er det ikke slik. Den dagen jeg har rd til en bunad, er det ingen tvil om at jeg skal investere i en. Bunad er fantastisk fint! Noen som har bunad?

    En som vet hva han skal ha p seg er lille William. Martin har nemlig vr til innkjp av verdens steste matrosdress:D



    Herregud som jeg gleder meg til se han i den. Han er jo verdens steste og med den p kommer han til bli enda mer st, hvis det i det hele tatt er mulig! Snn til hverdags er jeg ikke s nye p hva William har p seg. S lenge det er rent og behagelig er jeg som regel fornyd. Men p store dager og hytider, synes jeg det er litt ekstra moro at han ogs pynter seg. Det ligger ogs litt ekstra penger i pentyet, og derfor noe de som kommer etter han kan arve. Et godt eksempel p klr jeg skal ta vare p er selvflgelig denne matrosdressen, klrne som Martin brukte som liten og strikkeklrne vi har ftt. Tenk s morsomt det blir se p det nr William har blitt voksen og kanskje har ftt sine egne barn.



    Men tilbake til ntiden og den store dagen som venter rundt neste sving. Jeg gleder meg veldig til feire William sin frste 17 mai. Vi skal feire her hjemme med familie og det blir servert bde lunsj og middag hvis alt gr etter planen. Hva vi skal spise er ikke avklart enda, men godt skal det i hvertfall bli. Vi skal vre s mette at vi nesten ikke klarer st p bena, nr dagen er om. Proppfulle av is, god mat og god humr skal vi vre. Hihi!

    N kom Martin hjem fra trening, s da blir det middag her i heimen. Ha en fin tirsdagskveld!:D

  • 09.05.2017 kl.21:06
  • William
  • 4 kommentarer
  • Nr William endelig sover...

    • 05.05.2017 kl.22:26

    Danser vi foreldre p bordet! Neida, men vi koser oss med litt voksen tid. Lager noe godt spise og har kanskje noe godt i glasset. Det er bde deilig og ndvendig at vi fr litt tid til bare vre oss to. N som William har begynt bli trtt fr klokken syv p kvelden, s er dette blitt litt lettere enn det var for bare noen mneder siden. P en mte er det synd at jeg ikke fr s mye tid med han etter jobb, men samtidig er det godt f tilbake litt av tiden til bare vre mann og kone. Luna trives ogs med ha fanget til "mamma" helt for seg selv^^



    Jeg kjenner at uansett hvor glad jeg er i "henge" med William s er det litt godt nr han endelig sovner. En del av meg har litt drlig samvittighet for fle det snn, men en annen forteller meg at det er ndvendig ha tid til seg selv og andre voksne. Jeg vil ogs nevne at jeg ikke nsker at han skal sove hele tiden, men at jeg synes det er deilig f litt av kvelden barnefri. Det er deilig ikke fle at man m passe p og underholde hele tiden. Jeg elsker William av hele mitt hjerte og enda litt til, men for vre de beste foreldrene vi kan vre s m vi f litt fri fra leker, gulp og alt av lyder et lite barn klarer produsere. Tid til lade opp rett og slett.

    Forholde vrt er ogs avhengig av f litt oppmerksomhet og omtanke. Jeg tror at foreldre som har gode rutiner p alenetid og bruker den p hverandre er gode foreldre. Uansett hva s er man fortsatt i et parforhold og selv om William for vr del gr frst, s m vi ikke glemme oss to opp i det hele. Det at vi fungerer sammen til tross for litt mindre svn og litt mindre tid er viktig for William ogs. Sm barn oppfatter mye mer en vi tror og det at det er en god stemning her hjemme, er noe vi har stor fokus p. Forelpig s ser det ut som vi gjre noe riktig for William er virkelig nesten bare blid. God gutten vr! 



    N skal jeg sette meg i armkroken til Martin, finne meg en is og se en episode av Bones. Pleie forholdet litt!:D

  • 05.05.2017 kl.22:26
  • William
  • 0 kommentarer
  • Ikke noe jeg nsker oppleve igjen!

    • 03.05.2017 kl.21:29

    Haha! Jeg kan le n, men jeg lo ikke da for si det snn. Man ler sjelden nr man finner ut at mobiltelefonen sin er deaktivert i et antall timer, i det man skal til legge seg. Jeg som er avhengig av mobilen som alarm, til sjekke bussen og vre tilgjengelig om noe skulle skje, friker jo selvflgelig ut. Jeg er kanskje det man kan kalle litt avhengig av mobilen, men jeg har da klart meg fint fr. Forskjellen n, er at om det skulle skje William noe, vil jeg vre tilgjengelig fra jeg gr ut av dra. Jeg er sikkert ikke alene som mamma om ha behov for det. 



    Jeg hadde selvflgelig lagt fra meg mobilen p gulvet den kvelden dette inntraff. Jeg hadde lekte med William og glemte helt av at sm barn og mobiltelefoner ikke hrer sammen. Han elsker jo alt som lyser og kan trykkes p, s dere kan jo tro at han hadde hatt det gy. Jeg kunne jo heller ikke skylde p lille bolla, han skjnner jo ikke hva han driver med. Uansett s ga mobilen klar beskjed! For lse opp mobilen mtte jeg koble til ITunes. Jaja, det er jo null stress det...eller?

    "Vi kan ikke koble IPhonen til ITunes, da telefonen er sikkret med en sikkerhetskode" Hvilken sikkerhestkode!!!? Hva mener de med det?!!!Hva vil de med dette?!!! Dritt!!! Mange tanker skapte hodebry p det tidspunktet og koden hadde jeg selvflgelig ikke. Jeg gikk fra frike ut til noe jeg ikke har et passende navn p. Jeg er sikker p at jeg hadde glid rett inn i filmen Godzilla og det er vel ingen tvil om hvilken rolle jeg hadde hatt. Jeg tror Martin fikk et par gloser ogs (unnskyld for det) i min davrende tilstand. Heldigvis er Martin spass datakyndig at han fikk lst opp telefonen min. Flaks for meg...veldig flaks for han. 



    Heldigvis gikk det bra, og hvis det er en ting som er sikkert, s er det at jeg skal passe p hvor jeg plasserer mobilen min neste gang. Sammenbruddet jeg hadde er ikke noe jeg nsker oppleve igjen. Men igjen s skal jeg kanskje jobbe litt med denne avhengigheten ogs...nr jeg fr lyst^^ En s lenge fr jeg bare srge for at William har nok av andre ting leke med, s jeg slipper se verdens rase sammen en gang til. Hehe!

     

  • 03.05.2017 kl.21:29
  • William
  • 2 kommentarer
  • Min fdselshistorie del 1

    • 23.04.2017 kl.13:42

    "Martin! Dette er ikke bekkensmerter, dette er noe annet!" 



    Det er midtnatt natt til sndag 14 august 2016. Jeg og Martin hadde akkurat sette en film og skulle til vende snuten moten sengen. Jeg hadde termin den 13 og var ganske klar for bli ferdig med hele svangerskapet. Bekkenlsning gjennom hele graviditeten og drlig med svn hadde gjort sitt, og jeg var jeg rett og slett utslitt.

    Jeg var p vei til badet for gjre meg klar til en natt jeg trodde skulle bli lik alle andre. Men der tok jeg feil. P vei forbi kjkkenet kjente jeg at "bekkenlsningen" gjorde vondere en vanlig og fortalte Martin akkurat dette. Bde jeg og han hadde hrt at det var vanlig at man kunne g langt over tiden som frstegangsfdene, men dette var jeg sikker p at var noe annet enn et kranglete bekken. Fdselen var i gang! 

    Vi hadde vrt p fdselsforberedende kurs noen uker fr og der fikk vi vite at selv om de frste tegnene til fdsel hadde begynt titte frem, betydde ikke det at man ville fde med en gang. Det kunne ta flere timer, til og med flere dager fr riene kom ordentlig i gang. Siden jeg ikke hadde skjent noen form for tak enda, kun en kende smerte, la jeg hode p puta og trodd jeg hadde god tid.

    Det var umulig f sove. Jeg hadde verdens verste "mensensmerter" og i min egen forvirring tok jeg smertestillende. Det fungerte jo selvflgelig ikke, og rundt halv to begynte takene komme. Jeg l flere runder og kjente p en ubeskrivelig smerte og kom s p rietelleren p mobilen. 20 minutter mellom hver rie! Men n virket det ikke som riene slapp. Jeg hadde sett for meg at det skulle vre smertefritt mellom hver rie slik jeg hadde lest, men det kan jeg skrive under p at det ikke var. Det gikk fra vondt til verre og tilbake til vondt en stund fr jeg ringte fden. Jeg trengte rd til smertelindring og s ville jeg hre om det var normalt at det skulle gjre s vondt HELE tiden. 



    Damen p fden forsikret meg om at det kunne forekomme og at jeg dessverre var en av de uheldige. Hun sa ogs at jeg var godt i gang med 20 min mellom hver rie og foreslo at jeg skulle sette meg i dusjen med rennende varmt vann over magen. Pliktoppfyllende og desperat etter en form for pause, satte jeg meg i dusjen og prvde tenke fine tanker om at jeg snart skulle f treffe gutten min. Disse ble raskt avbrutt, nr riene plutselig tok seg opp og kom hyppigere. Jeg kom meg ut av dusjen og fikk registeret at det n var tre minutter mellom hver rie. Fden ble ringt og vi fikk beskjed om komme inn hvis vi nsket, men at det nok var enda litt tid igjen. Jeg hadde smerter fra en annen verden s jeg kan love deg at vi skulle inn. 

    Vel inne ble jeg sjekket og beskjeden var nedslende! Kun 2 cm. Jeg var sikker p at de n skulle sjekke hjerterytmen til William og s sende meg hjem. Heldigvis ble det annerledes. Etter at riene mine gikk fra komme hvert tredje minutt til serierier (fltes om en ny en satte i gang for hvert skritt jeg tok) s ble det besluttet at jeg ikke kunne sendes hjem fordi jeg var s smertepvirket. Jeg fikk en smertestillende som virkelig gjorde susen og jeg fikk endelig sove litt mellom hver rie som ogs roet seg litt. S deilig!

  • 23.04.2017 kl.13:42
  • William
  • 10 kommentarer
  • 8 mneder!

    • 14.04.2017 kl.17:16



    N har bolla blitt hele 8 mneder og n har jeg lyst til sette p bremsene litt. N gr det litt vel fort synes jeg. Jeg vet jeg har sagt tidligere at jeg elsker flge med p utviklingen, og det gjr jeg jo fortsatt. Men nr det skjer noe nytt nesten hver dag, da gr det for fort i svingene for meg. Rekker jo ikke juble over det ene fr han er i gang med noe nytt og annet. Han har for eksempel blitt en reser til le seg frem. Visste ikke at det var mulig gjre det i en snn fart jeg. Det ene sekundet er han i stua og i det andre har han sneket seg inn p kjkkenet for se hva Martin lager til middag. Nei, bde utviklingen og selve William raser bare forbi. Hva skjedde med han lille, hvor den minste bleiestrrelsen var for stor, og smokken dekket hele ansiktet. 





    William er veldig aktiv og det kommer mer og mer frem som mnedene gr. Han liker dra p "eventyr" her hjemme og s er han forferdelig nyskjerrig. Jeg fler vi har gjort noe riktig, nr han er s trygg p det rundt seg som han er. For han er virkelig ikke redd for noe akkurat n. Han har kanskje ftt en liten skepsis til fremmede, eller mennesker han ikke har sett p lenge, men det kommer vi nok ikke unna. Det er jo en del av oss, vre litt forsiktig med noe, eller noen vi ikke vet hva er, eller hvem er. S jeg er en fornyd mamma her jeg sitter ser p William vokse til og utvikle sin helt egen personlighet.





    Det er rart tenke p at noen som er s knyttet til en i ni mneder kommer ut som et eget individ. Som skal ha sine egne tanker og meninger. Ikke minst skal han ta sine egne valg etterhvert. Akkurat n fles det helt fjernt at han en dag skal bli voksen og kanskje f sine egne barn. Jeg vet jeg tenker langt frem i tid, men jeg er s forundret over at man kan skape et helt nytt menneske og at dette menneske skal vokse opp bli en egen person. Men det er vel visse ting i verden man kan gruble p til man blir gul og bl uten f noe svar, og det er egentlig helt greit! Fint er det uansett! 

  • 14.04.2017 kl.17:16
  • William
  • 16 kommentarer
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no