Min fødselshistorie del 2

  • 21.05.2017 kl.22:31

Her kommer del 2 av fødselshistorien min! For de som ikke har lest del 1, kan dere gjøre det her!:)

..........



Det neste jeg husker er mamma som stryker meg på ryggen. Jeg husker jeg synes det var utrolig betryggende å ha mamma der. Hun som alltid hadde vært der når ting var vanskelig og tøft i livet, skulle selvfølgelig være med på fødselen. Jeg var ikke redd, men mamma er alltid god å ha og spesielt når man går igjennom noe man aldri har opplevd før. 

Jordmoren som hadde tatt seg av meg de siste timene hadde ordnet en fødestue til meg og jeg var klar for å forlate føden. Neste stopp var fødeavdelingen og det gikk opp for meg at neste gang jeg gikk ut dørene på sykehuset, var det sammen med lille William. Jeg fikk sommerfugler i magen og de var gode å ha på ferden opp til fødestuen min. Jeg har ikke telling på hvor mange rier jeg hadde, men jeg gadd ikke telle heller. Jeg ville på plass i en seng og jeg ville ha epidural NÅ! 

Vel inne på fødestuen ble jeg sjekket! 4 cm og vi ble enige med jordmoren om at jeg først skulle få klyster, antibiotika (skal skrive et eget innlegg om hvorfor) og så epidural. Planen var klar, men det lot seg ikke gjennomføre. Etter klysteret var satt og jeg endelig fikk gått på do, så hadde jeg så hyppige rier og så vondt i mellom at jeg nesten ikke fikk puste. Det begynte også å svartne for meg også, så jordmoren min besluttet å ringe anestesilegen med en gang. 

Jeg synes det tok en evighet før han kom rullende inn med alt han trengte. På det tidspunktet hadde jeg så vondt at det kom alle verdens merkelige lyder ut av meg. Jeg husker jeg hørte anestesilegen si "såpass ja!" Og økte tempoet med et par hakk. 

Med epiduralen endelig tilkoblet så var det som å våkne. Det eneste jeg kjente var et trykk i korsryggen når det kom en rie. Jeg var forferdelig sulten også. Etter å ha jobbet med det som føltes som en eneste store rie fra halv to til tolv så trengte jeg sårt litt påfyll med energi. Rød saft og brødskiver med ost har aldri smakt bedre. Det var også deilig å få tenke litt igjen, ikke minst glede seg til det som snart skulle skje. 

Jeg ble tildelt en ny jordmor da det var vaktskifte klokken tre. Hun gikk over alt med meg og sørget for at jeg fikk min andre runde med antibiotika og så til alt var som det skulle. Det var det jo ikke. Jeg hadde forhøyet blodtrykk og feber. Dette påvirket hjerterytmen til William, men heldigvis løste dette seg raskt med blodtrykksmedisin og smertestillende. Jeg fikk intravenøst med væske på grunn av feberen. Hadde en ledning til antibiotikaen, en ledning til rieforsterkende drypp og det siste husker jeg rett og slett ikke. Med epiduralen i tillegg, følte jeg meg ganske tilkoblet for å si det sånn^^

Det gikk flere timer bare på å ligge tilkoblet i senga. Jeg sov litt, pratet litt, spiste litt og sov litt igjen. Var oppe og stod litt, vugget og la meg igjen. Jordmoren tok vannet og jeg stod og vugget enda litt til.  Det var ikke før klokken nærmet seg halv ni at ting skulle begynne å skje, og da gikk det fort.

Jeg fikk plutselig en veldig trang til å presse, men fikk beskjed om å la kroppen gjøre jobben enn så lenge. Med andre ord skulle jeg ikke presse aktiv. Dette slet jeg veldig med, for det var så forvirrende at kroppen presset uten at jeg hadde noen form for kontroll. Nesten litt ekkelt. Uansett var jeg klar, så nå ventet jeg bare på klarsignal fra jordmoren.

Det gikk ikke lang tid før hun sjekket meg en gang til og plutselig var det fult av mennesker i hvite uniformer inne på fødestuen. Det gikk fra å være rolig til et rom fult av hastverk, alt skulle være klart til den lille kom. Endelig kunne jeg begynne å presse aktiv. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har hatt en tøffere "treningsøkt" i hele mitt liv. Krefter jeg ikke viste jeg hadde kom til overflaten og alt av smerte forsvant. Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg måtte presse, men plutselig hadde jeg verdens vakreste, beste, skjønneste og god gutt på brystet. Lykke!

Like fort som kaoset oppstod, forsvant det. Til tross for en forferderlig slitsom barnepleier eller hva hun presenterte seg som så var jeg i himmelen. Med verdens beste gutt i armene og familien rundt hadde jeg en lykkefølelse jeg aldri har følt på før. Det var en merkelig, men en veldig god og behagelig stemning i rommet. Etter en dusj og bekreftelse på at vi fikk lov å forlate fødestuen, gikk jeg utrolig takknemlig ut derfra. Mamma og Martin gjorde en fantastisk jobb under fødselen og hjalp meg gjennom den verste smerten og virkelig stod på når det gjaldt. Jordmoren nevnte faktisk at hun er vandt til å måtte stå for den motiverende støtten selv, men at denne gangen ordnet mamma og Martin dette uten behov for hjelp fra henne. Så stolt av hva jeg selv hadde klart og så glad for de som hadde stått på rundt meg, var jeg klar for å kjenne på følelsen av å være mor, kjenne på følelsen av å endelig ha William i armene og begynne livet med min lille familie.

  • 21.05.2017 kl.22:31
  • William
  • 2 kommentarer
  • Verdens søteste 17 mai antrekk!

    • 09.05.2017 kl.21:06

    Det er kanskje ikke verdens beste vårvær i dag og hvis jeg har skjønt det riktig, så skal det regne på 17 mai. Uansett så gleder vi oss og forberedelsene er i gang! Vi har ikke rukket å gjøre så altfor mye enda, men jeg har stor tro på at 17 mai blir både koselig og fin til tross for dårlig vær. Jeg krysser selvfølgelig fingrene for at regnet uteblir, men som sagt så ser vi frem til feiringen uansett! 



    Hva jeg skal ha på meg har jeg enda ikke funnet ut og heldigvis er det enda litt tid. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde en bunad, men dessverre er det ikke slik. Den dagen jeg har råd til en bunad, er det ingen tvil om at jeg skal investere i en. Bunad er fantastisk fint! Noen som har bunad?

    En som vet hva han skal ha på seg er lille William. Martin har nemlig vær til innkjøp av verdens søteste matrosdress:D



    Herregud som jeg gleder meg til å se han i den. Han er jo verdens søteste og med den på kommer han til å bli enda mer søt, hvis det i det hele tatt er mulig! Sånn til hverdags er jeg ikke så nøye på hva William har på seg. Så lenge det er rent og behagelig er jeg som regel fornøyd. Men på store dager og høytider, synes jeg det er litt ekstra moro at han også pynter seg. Det ligger også litt ekstra penger i pentøyet, og derfor noe de som kommer etter han kan arve. Et godt eksempel på klær jeg skal ta vare på er selvfølgelig denne matrosdressen, klærne som Martin brukte som liten og strikkeklærne vi har fått. Tenk så morsomt det blir å se på det når William har blitt voksen og kanskje har fått sine egne barn.



    Men tilbake til nåtiden og den store dagen som venter rundt neste sving. Jeg gleder meg veldig til å feire William sin første 17 mai. Vi skal feire her hjemme med familie og det blir servert både lunsj og middag hvis alt går etter planen. Hva vi skal spise er ikke avklart enda, men godt skal det i hvertfall bli. Vi skal være så mette at vi nesten ikke klarer å stå på bena, når dagen er om. Proppfulle av is, god mat og god humør skal vi være. Hihi!

    Nå kom Martin hjem fra trening, så da blir det middag her i heimen. Ha en fin tirsdagskveld!:D

  • 09.05.2017 kl.21:06
  • William
  • 4 kommentarer
  • Når William endelig sover...

    • 05.05.2017 kl.22:26

    Danser vi foreldre på bordet! Neida, men vi koser oss med litt voksen tid. Lager noe godt å spise og har kanskje noe godt i glasset. Det er både deilig og nødvendig at vi får litt tid til å bare være oss to. Nå som William har begynt å bli trøtt før klokken syv på kvelden, så er dette blitt litt lettere enn det var for bare noen måneder siden. På en måte er det synd at jeg ikke får så mye tid med han etter jobb, men samtidig er det godt å få tilbake litt av tiden til å bare være mann og kone. Luna trives også med å ha fanget til "mamma" helt for seg selv^^



    Jeg kjenner at uansett hvor glad jeg er i å "henge" med William så er det litt godt når han endelig sovner. En del av meg har litt dårlig samvittighet for å føle det sånn, men en annen forteller meg at det er nødvendig å ha tid til seg selv og andre voksne. Jeg vil også nevne at jeg ikke ønsker at han skal sove hele tiden, men at jeg synes det er deilig å få litt av kvelden barnefri. Det er deilig å ikke føle at man må passe på og underholde hele tiden. Jeg elsker William av hele mitt hjerte og enda litt til, men for å være de beste foreldrene vi kan være så må vi få litt fri fra leker, gulp og alt av lyder et lite barn klarer å produsere. Tid til å lade opp rett og slett.

    Forholde vårt er også avhengig av å få litt oppmerksomhet og omtanke. Jeg tror at foreldre som har gode rutiner på alenetid og bruker den på hverandre er gode foreldre. Uansett hva så er man fortsatt i et parforhold og selv om William for vår del går først, så må vi ikke glemme oss to opp i det hele. Det at vi fungerer sammen til tross for litt mindre søvn og litt mindre tid er viktig for William også. Små barn oppfatter mye mer en vi tror og det at det er en god stemning her hjemme, er noe vi har stor fokus på. Foreløpig så ser det ut som vi gjøre noe riktig for William er virkelig nesten bare blid. God gutten vår! 



    Nå skal jeg sette meg i armkroken til Martin, finne meg en is og se en episode av Bones. Pleie forholdet litt!:D

  • 05.05.2017 kl.22:26
  • William
  • 0 kommentarer
  • Ikke noe jeg ønsker å oppleve igjen!

    • 03.05.2017 kl.21:29

    Haha! Jeg kan le nå, men jeg lo ikke da for å si det sånn. Man ler sjelden når man finner ut at mobiltelefonen sin er deaktivert i et antall timer, i det man skal til å legge seg. Jeg som er avhengig av mobilen som alarm, til å sjekke bussen og være tilgjengelig om noe skulle skje, friker jo selvfølgelig ut. Jeg er kanskje det man kan kalle litt avhengig av mobilen, men jeg har da klart meg fint før. Forskjellen nå, er at om det skulle skje William noe, vil jeg være tilgjengelig fra jeg går ut av døra. Jeg er sikkert ikke alene som mamma om å ha behov for det. 



    Jeg hadde selvfølgelig lagt fra meg mobilen på gulvet den kvelden dette inntraff. Jeg hadde lekte med William og glemte helt av at små barn og mobiltelefoner ikke hører sammen. Han elsker jo alt som lyser og kan trykkes på, så dere kan jo tro at han hadde hatt det gøy. Jeg kunne jo heller ikke skylde på lille bolla, han skjønner jo ikke hva han driver med. Uansett så ga mobilen klar beskjed! For å låse opp mobilen måtte jeg koble til ITunes. Jaja, det er jo null stress det...eller?

    "Vi kan ikke koble IPhonen til ITunes, da telefonen er sikkret med en sikkerhetskode" Hvilken sikkerhestkode!!!? Hva mener de med det?!!!Hva vil de med dette?!!! Dritt!!! Mange tanker skapte hodebry på det tidspunktet og koden hadde jeg selvfølgelig ikke. Jeg gikk fra å frike ut til noe jeg ikke har et passende navn på. Jeg er sikker på at jeg hadde glid rett inn i filmen Godzilla og det er vel ingen tvil om hvilken rolle jeg hadde hatt. Jeg tror Martin fikk et par gloser også (unnskyld for det) i min daværende tilstand. Heldigvis er Martin såpass datakyndig at han fikk låst opp telefonen min. Flaks for meg...veldig flaks for han. 



    Heldigvis gikk det bra, og hvis det er en ting som er sikkert, så er det at jeg skal passe på hvor jeg plasserer mobilen min neste gang. Sammenbruddet jeg hadde er ikke noe jeg ønsker å oppleve igjen. Men igjen så skal jeg kanskje jobbe litt med denne avhengigheten også...når jeg får lyst^^ En så lenge får jeg bare sørge for at William har nok av andre ting å leke med, så jeg slipper å se verdens rase sammen en gang til. Hehe!

     

  • 03.05.2017 kl.21:29
  • William
  • 2 kommentarer
  • Min fødselshistorie del 1

    • 23.04.2017 kl.13:42

    "Martin! Dette er ikke bekkensmerter, dette er noe annet!" 



    Det er midtnatt natt til søndag 14 august 2016. Jeg og Martin hadde akkurat sette en film og skulle til å vende snuten moten sengen. Jeg hadde termin den 13 og var ganske klar for å bli ferdig med hele svangerskapet. Bekkenløsning gjennom hele graviditeten og dårlig med søvn hadde gjort sitt, og jeg var jeg rett og slett utslitt.

    Jeg var på vei til badet for å gjøre meg klar til en natt jeg trodde skulle bli lik alle andre. Men der tok jeg feil. På vei forbi kjøkkenet kjente jeg at "bekkenløsningen" gjorde vondere en vanlig og fortalte Martin akkurat dette. Både jeg og han hadde hørt at det var vanlig at man kunne gå langt over tiden som førstegangsfødene, men dette var jeg sikker på at var noe annet enn et kranglete bekken. Fødselen var i gang! 

    Vi hadde vært på fødselsforberedende kurs noen uker før og der fikk vi vite at selv om de første tegnene til fødsel hadde begynt å titte frem, betydde ikke det at man ville føde med en gang. Det kunne ta flere timer, til og med flere dager før riene kom ordentlig i gang. Siden jeg ikke hadde skjent noen form for tak enda, kun en økende smerte, la jeg hode på puta og trodd jeg hadde god tid.

    Det var umulig å få sove. Jeg hadde verdens verste "mensensmerter" og i min egen forvirring tok jeg smertestillende. Det fungerte jo selvfølgelig ikke, og rundt halv to begynte takene å komme. Jeg lå flere runder og kjente på en ubeskrivelig smerte og kom så på rietelleren på mobilen. 20 minutter mellom hver rie! Men nå virket det ikke som riene slapp. Jeg hadde sett for meg at det skulle være smertefritt mellom hver rie slik jeg hadde lest, men det kan jeg skrive under på at det ikke var. Det gikk fra vondt til verre og tilbake til vondt en stund før jeg ringte føden. Jeg trengte råd til smertelindring og så ville jeg høre om det var normalt at det skulle gjøre så vondt HELE tiden. 



    Damen på føden forsikret meg om at det kunne forekomme og at jeg dessverre var en av de uheldige. Hun sa også at jeg var godt i gang med 20 min mellom hver rie og foreslo at jeg skulle sette meg i dusjen med rennende varmt vann over magen. Pliktoppfyllende og desperat etter en form for pause, satte jeg meg i dusjen og prøvde å tenke fine tanker om at jeg snart skulle få treffe gutten min. Disse ble raskt avbrutt, når riene plutselig tok seg opp og kom hyppigere. Jeg kom meg ut av dusjen og fikk registeret at det nå var tre minutter mellom hver rie. Føden ble ringt og vi fikk beskjed om å komme inn hvis vi ønsket, men at det nok var enda litt tid igjen. Jeg hadde smerter fra en annen verden så jeg kan love deg at vi skulle inn. 

    Vel inne ble jeg sjekket og beskjeden var nedslående! Kun 2 cm. Jeg var sikker på at de nå skulle sjekke hjerterytmen til William og så sende meg hjem. Heldigvis ble det annerledes. Etter at riene mine gikk fra å komme hvert tredje minutt til serierier (føltes om en ny en satte i gang for hvert skritt jeg tok) så ble det besluttet at jeg ikke kunne sendes hjem fordi jeg var så smertepåvirket. Jeg fikk en smertestillende som virkelig gjorde susen og jeg fikk endelig sove litt mellom hver rie som også roet seg litt. Så deilig!

  • 23.04.2017 kl.13:42
  • William
  • 10 kommentarer
  • 8 måneder!

    • 14.04.2017 kl.17:16



    Nå har bolla blitt hele 8 måneder og nå har jeg lyst til å sette på bremsene litt. Nå går det litt vel fort synes jeg. Jeg vet jeg har sagt tidligere at jeg elsker å følge med på utviklingen, og det gjør jeg jo fortsatt. Men når det skjer noe nytt nesten hver dag, da går det for fort i svingene for meg. Rekker jo ikke juble over det ene før han er i gang med noe nytt og annet. Han har for eksempel blitt en reser til å åle seg frem. Visste ikke at det var mulig å gjøre det i en sånn fart jeg. Det ene sekundet er han i stua og i det andre har han sneket seg inn på kjøkkenet for å se hva Martin lager til middag. Nei, både utviklingen og selve William raser bare forbi. Hva skjedde med han lille, hvor den minste bleiestørrelsen var for stor, og smokken dekket hele ansiktet. 





    William er veldig aktiv og det kommer mer og mer frem som månedene går. Han liker å dra på "eventyr" her hjemme og så er han forferdelig nyskjerrig. Jeg føler vi har gjort noe riktig, når han er så trygg på det rundt seg som han er. For han er virkelig ikke redd for noe akkurat nå. Han har kanskje fått en liten skepsis til fremmede, eller mennesker han ikke har sett på lenge, men det kommer vi nok ikke unna. Det er jo en del av oss, å være litt forsiktig med noe, eller noen vi ikke vet hva er, eller hvem er. Så jeg er en fornøyd mamma her jeg sitter å ser på William vokse til og utvikle sin helt egen personlighet.





    Det er rart å tenke på at noen som er så knyttet til en i ni måneder kommer ut som et eget individ. Som skal ha sine egne tanker og meninger. Ikke minst skal han ta sine egne valg etterhvert. Akkurat nå føles det helt fjernt at han en dag skal bli voksen og kanskje få sine egne barn. Jeg vet jeg tenker langt frem i tid, men jeg er så forundret over at man kan skape et helt nytt menneske og at dette menneske skal vokse opp å bli en egen person. Men det er vel visse ting i verden man kan gruble på til man blir gul og blå uten å få noe svar, og det er egentlig helt greit! Fint er det uansett! 

  • 14.04.2017 kl.17:16
  • William
  • 16 kommentarer
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no